Til Ingrid Røynesdal, direktør for Nasjonalmuseet,

Vi er ansatte i Nasjonalmuseet, museumsbesøkende, kunstnere, arkitekter, designere og flere som skriver for å uttrykke vår bekymring over angrepet på menneskene og kulturarven i Gaza og vår solidaritet med palestinere verden over. Vi skriver for å oppfordre Nasjonalmuseet til å komme med en uttalelse, fordømmer folkemordet, bidra til en internasjonal innsats for ivaretakelse og formidling av palestinsk kunst og kulturarv og aktivt støtte kunstnere, arkitekter, designere og andre som drepes, trues eller sanksjoneres i og utenfor Palestina, også på grunn av ytringer om våpenhvile og solidaritet med palestinere.

Nasjonalmuseet er hele Norges museum og Skandinavias mest besøkte kunstmuseum, og museets eget mandat, visjon og betydelige offentlige finansiering og posisjon forplikter.

Det er nå over seks måneder siden begynnelsen på den militære responsen til Hamas sine angrep 7. oktober 2023, og siden da over 33 000 mennesker er drept av Israel på Gazastripen. 2,2 millioner er internt fordrevne og står i fare for å sulte ihjel. Internasjonale og norske menneskerettighets- og nødhjelpsorganisasjoner og FN er utvetydige i sitt budskap om at det som pågår på Gaza er systematiske angrep på sivile og institusjoner for helse, utdannelse og kultur.

UNESCO vurderer at flere viktige kulturminner har blitt ødelagt på Gazastripen siden oktober. Blant disse er Pasha-palasset fra 1200-tallet, Omari-moskeen med opprinnelse fra det 7. århundret, og det 600 år gamle Al-Qissariya-markedet. Også museer, arkiver, biblioteker og en av verdens eldste kirker har gått tapt i bomberegnet. Minst 200 kulturminner er ødelagt. Haag-konvensjonen understreker at kulturarv skal vernes i krig og at dette er et ansvar for verdenssamfunnet, ikke bare statene som er direkte involvert. Ødelegging av kulturminner og forhindring av kulturutøvelse er en kjent strategi for å undertrykke og utslette et folk og deres rett til å eksistere.

I lys av dette er Nasjonalmuseets stillhet langt fra nøytral. Å ikke si noe om det som skjer på Gaza i dag, er å forholde seg stilletiende til et folkemord, og ødeleggelsen av en del av vår felles kulturarv.

I et intervju med Tidsskriftet Museum i 2022, sier Bernadette Lynch, som er internasjonalt anerkjent for sin forskning på museumspraksis at museer “kan være læringsrom der vi offentliggjør diskusjonene, debattene og ubehaget og inviterer andre til å bli inkludert i denne prosessen”, og “må ta tydeligere samfunnsansvar for å overleve”. Vi er som engasjerte fagpersoner bekymret for legitimiteten til Nasjonalmuseets eget mandat, visjon, og samfunnsansvar, og arbeidet som gjøres daglig av hundrevis av ansatte overfor kunstnere, samarbeidspartnere og publikum, når museet forblir stille.

Nasjonalmuseet må dele og understøtte ICOMs (International Council of Museums) erklæringer om våpenhvile og bevaring av kulturarven på Gaza. Dette er også budskap som etterlyses av det norske Museumsforbundet: «Musea i Noreg tilhøyrer ein internasjonal museumsfamilie. Når krisa er stor for eit land i krig, skal vi andre vise veg og bidra til at kulturarven, eller restane av han, blir teke vare på for ettertida.» (Morgenbladet, 9. februar 2024).

Nasjonalmuseet må alliere seg med andre medlemmer i ICOM for å motvirke de kulturelle ødeleggelsene i Gaza og destruksjonen av vår felles, globale kulturarv. Museet bør også bidra til en internasjonal og langsiktig innsats for bevaringen av den palestinske kulturarven, for eksempel gjennom ICOM DRMC og MEP.

Nasjonalmuseet har utvist integritet i lignende situasjoner tidligere, ved å lyse det ukrainske flaggets farger på museet lyshall, mane til bevaring av den ukrainske kulturarven på kronikkplass, uttrykke bekymring for ukrainske kunstnere, arkitekter, designere og andre, støtte budskap om fred, vise fram aktuelle kunstverk i sosiale medier og ved å stille seg tilgjengelig for henvendelser om oppbevaring av ukrainsk kunst, konservering samt egne formidlingstiltak for ukrainske flyktninger. Vi ber om at tilsvarende tiltak igangsettes og at slike budskap formidles for Palestina nå, slik ICOM og Museumsforbundet oppfordrer til. I verste fall kan valget om å støtte ukrainere, men ikke palestinere, tolkes som institusjonell rasisme.

2: At Nasjonalmuseet løfter fram palestinsk kunst og håndverkstradisjoner, som også er en del av museets samling. Museet bør formidle kunst, design, og arkitektur som berører temaer mange er opptatt av nå.

Nasjonalmuseets visjon sier at museet skal gjøre kunsten tilgjengelig for alle og hver enkelt, og reflektere samfunnet og tiden vi lever i. Museets verdier er å være åpen, uredd og å gi anerkjennelse. Nasjonalmuseet skal ifølge egen visjon og strategi: “ta opp aktuelle temaer innen alle våre fagfelt og bruke samlingen og fagkompetansen til å delta i samfunnsdebatten. På denne måten gjør vi kunsten tilgjengelig.”

Hva betyr dette i praksis? Vi mener at vi lever i en tid der kunstnere og kulturinstitusjoner bør spille en viktig og samlende rolle, og at med stor definisjonsmakt følger et like stort ansvar. Vi mener derfor at Nasjonalmuseet bør stille ut, formidle og kontekstualisere mer fra sin samling som kan sette ord på det mange berøres av nå. Nasjonalmuseet bør samtidig fordømme islamofobi, antisemittisme og rasisme. Museet kan eksempelvis markere både den internasjonale solidaritetsdagen for det palestinske folk og den internasjonale minnedagen for ofrene for Holocaust.

Nasjonalmuseet må formidle den aktuelle palestinske kunsten og håndverkstradisjonen som finnes i samlingen. I Nasjonalmuseets samling finner man blant annet en palestinsk drakt fra 1800-tallet, med tatreez, en rik broderitradisjon som UNESCO anser som bevaringsverdig kulturarv og som også har fellestrekk med norske håndverkstradisjoner som er utstilt i museet i dag.

3: At Nasjonalmuseet tydelig ivaretar og beskytter kunstnere, ansatte og andre som uttrykker støtte til Palestina og forferdelse over det som skjer med menneskene og kulturarven i Gaza.

Kunstnere har historisk stått på barrikadene og kjempet for frihet og fred. Eksempler finnes i mange kunstnerskap representert i Nasjonalmuseets samling og utstillingsprogram. Flere steder i verden sanksjoneres og sensureres kunstnere, kuratorer og andre som uttrykker støtte til Palestina eller ber om våpenhvile. Dette er godt dokumentert og har ledet til bekymringsmeldinger fra blant annet CiMAM (en del av ICOM). Nasjonalmuseets stillhet kan tolkes som aksept av sanksjoner og reprimander mot kunstnere og kulturarbeidere og bidra til at de disse blir stående alene i kampen for et fritt og trygt ytringsklima.

Nasjonalmuseet må også tilrettelegge for en åpen dialog med ansatte, kunstnere og publikum om det som skjer på Gaza og arbeide for bevaringen av gode ytringsrom. Vi ber om at museets ledelse utviser forståelse for at det er Nasjonalmuseets ansatte som i møte med publikum, kunstnere og samarbeidspartnere blir stående som representanter for institusjonens stillhet. Som kunstner Marianne Heier skriver i sin kronikk i Morgenbladet fredag 12. april: "Når museene aktivt unngår sentrale, aktuelle temaer og overlater ansvaret til enkeltkunstnere og små, underfinansierte utstillingssteder, legges det i realiteten bånd på kunstens ytringsrom. Dette er et alvorlig brudd på samfunnskontrakten i kunstfeltet."

4: At Nasjonalmuseet boikotter kunstfaglige og økonomiske forbindelser til israelske institusjoner.

I likhet med flere norske universiteters akademiske boikott, bør Nasjonalmuseet boikotte samarbeid og kunst som mottar økonomisk støtte eller har annen tilknytning til den israelske regjeringen. Museet burde også følge kravene til den internasjonale solidaritetskampanjen Art Not Genocide Alliance om å blant annet si nei til invitasjoner til enhver begivenhet organisert av offisielle delegasjoner, institusjoner eller personer knyttet til den israelske regjeringen og å trekke seg fra alle arrangementer knyttet til den israelske paviljongen under årets Veneziabiennale.

Trykk her for å se alle de over 2200 signaturene (oppdateres med jevne mellomrom)