Kommentar i Finansavisen 28. juni 2008
Steinar Holden
Veksten i Norge er på vei ned. Likevel setter Norges Bank opp renten. Det gjør det interessant å tenke over hva sentralbanker bryr seg om, og hva de bør bry seg om.
Det er bred enighet i økonomifaget om at det primære målet for pengepolitikken er lav inflasjon. Det er også vanlig med en målsetting om stabilisering av økonomien. Begge disse forholdene er nevnt i mandatet for pengepolitikken i Norge. Det operative målet er 2,5 prosent årlig inflasjon, men pengepolitikken skal også bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting. Spørsmålet er likevel hvordan en skal avveie mellom disse to hensynene.
Økte råvarepriser
Den økte inflasjonen nå skyldes dels økte priser på olje, mat og andre råvarer. Slik prisøkning bør ikke sentralbankene tillegge særlig vekt. Dyrere olje og mat er selvfølgelig en reell kostnad for kundene, men dette kan ikke pengepolitikken gjøre noe med. Sentralbankene bør heller ikke forsøke å forhindre direkte konsekvenser som at økte oljepriser gir dyrere kommunikasjon og transport. Et viktig poeng her er at selv om råvareprisene trolig vil fortsette å vokse, vil de ikke fortsette vokse like raskt.. Mesteparten av økningen i inflasjonen som skyldes høyere råvarepriser er dermed midlertidig. Kostnadene ved høyere råvarepriser blir ikke mindre dersom sentralbankene i tillegg skaper nedgangskonjunktur gjennom innstramning i pengepolitikken.
Økt lønnsvekst
Den økte prisveksten skyldes imidlertid også høyere priser på andre produkter, der også høyere lønnsvekst er en viktig faktor. Dette er mer bekymringsfullt, fordi høy lønnsvekst fører til høy prisvekst, som igjen kan forsterke lønnsveksten. Dermed blir inflasjonen høy på varig basis. For å forhindre dette vil sentralbanken vanligvis måtte svare på høy lønnsvekst med å heve renten, slik at lønnsveksten faller på grunn av mindre press i arbeidsmarkedet. Dette gjelder naturligvis også hvis økt lønnsvekst skyldes høyere priser på mat og olje. Hvis lønnstakerne skal få lønnskompensasjon for prisstigning som skyldes økte oljepriser, vil bedriftene skyve økningen i lønnskostnadene over i prisene. Regningen vil til slutt uansett ligge hos forbrukerne. Hovedeffekten av lønnskompensasjon for økte råvarepriser er dermed at vi får et problem til, ved at inflasjonen øker.
Sentralbankene hever renten
Høyere råvarepriser er likevel en viktig faktor bak renteøkningene internasjonalt. Sentralbankene har ikke glemt erfaringene fra 1970-tallet. Den gangen var økte oljepriser og påfølgende store lønnstillegg en viktig faktor bak mange år med høy inflasjon. Sentralbankene var ikke aktive nok i å bekjempe inflasjonen. Da de til slutt gjorde det, ble resultatet langvarig høy arbeidsledighet. En slik runde vil sentralbankene ikke gjenta.
Lønnsmoderasjon
Risikoen er liten for et gjentak av disse erfaringene, selv i mindre skala. Den viktigste årsaken er at sentralbankene har fått økt selvstendighet, og økt bevissthet om betydningen av lav inflasjon. De vil ikke tillate at inflasjonen stiger så mye. Det er imidlertid også viktig at lønnsfastsettelsen er helt annerledes enn for 30 år siden. De store fagforeningene har lært at høye lønnstillegg fører til inflasjon, økte renter og arbeidsledighet, og neppe til høyere reallønn. Arbeidsgiverne er også mer kostnadsbevisste enn tidligere. Dette betyr selvfølgelig ikke at lønnsfastsettelsen styrer seg selv. Lønnsfastsettelse er også ”alles kamp mot alle”, og det kan lett gi for høy lønnsvekst. Men det betyr at pengepolitikken kan styre lønnsveksten med svakere bruk av virkemidler enn det som var nødvendig for 20-30 år siden. I de fleste industriland er det helt unødvendig med høy arbeidsledighet for å holde inflasjonen nede på lengre sikt.
Avveiningen
Når inflasjonen øker på grunn av økte råvarepriser, må sentralbankene sette så høy rente at ikke høyere lønnsvekst gir mer langvarig høyere inflasjon. Hvor høy rente dette er, avhenger av lønnsfastsettelsen og konjunktursituasjonen. I mange land bidrar finansielle problemer og økte råvarepriser til å dempe konjunkturene. Da bør det heller ikke være behov for høye rentenivåer. I Norge tror jeg renten var høy nok til at den etter hvert ville fått inflasjonen ned, og at den siste renteøkningen dermed var unødvendig.
Renten er viktig i seg selv.
I standard pengepolitisk teori er fokus på lav og stabil inflasjon, samt stabil produksjon. Renten sees ofte som bare et virkemiddel. Dette er imidlertid en skummel forenkling. Husholdninger og bedrifter tar store og irreversible beslutninger, som investeringer og boligkjøp, bl.a. på grunnlag av forventing om fremtidig rentenivå. Hvis disse forventningene viser seg å være feil, kan dette innebære store kostnader. Disse kostnadene kan være mye større enn kostnadene ved at inflasjonen på kort sikt blir litt høyere eller lavere enn inflasjonsmålet. Dette innebærer ikke at sentralbanken skal ha et ”rentemål”. Først og fremst betyr det at sentralbanken må hjelpe aktørene i økonomien med å spå om renten, slik Norges Bank gjør ved å offentliggjøre sin rentebane, inklusiv en bred ”usikkerhetsvifte”. Det innebærer imidlertid også at sentralbankene bør forsøke å unngå svært lave rentenivåer, der folk kan ta opp lån de ikke burde gjort, og svært høye rentenivåer, der de betaler dyrt for dette lånet.