Norsk, norskere, norskest

NORDMENN. Den utbredte romantiseringen av Norges homogenitet gjør det vanskelig å se hvordan etterkommere av innvandring før 1970-tallet er blitt gode "norske nordmenn".

MENINGER

Long Litt Woon

22. nov. 2006 00:01 10. des. 2008 03:58

 

BINDESTREKS-norskhet er ikke noe for meg nå lenger. Når jeg passerer norsk passkontroll, sier jeg alltid "eg er norsk", høyt og med vestlandsk skarring, samtidig som jeg viser frem mitt røde pass. Dette er min private kompetanseheving av norske grensevakter. Siden 1977 har over 175 000 utlendinger blitt norske statsborgere. Det er viktig at også de norske grensevaktene oppdager dette. På den ene siden står forholdet disse "nye landsmenn og kvinner" utvikler til Norge, på spill. På den andre siden skal grensevaktene vokte grensen. Dette betyr at de må finne nye, mer subtile og sofistikerte måter å gjøre en god jobb på. Begge temaer går rett inn i spørsmålet om hvem som er norsk.Hvem er det som bestemmer innholdet av norskhet? Alle som engasjerer seg i debatten er med i "forhandlingen" om norskhet. Noen har selvsagt mer makt i dette spørsmålet. Som individer bestemmer vi hvordan vi vil beskrive oss selv. Men fordi språk brukes til å kommunisere, må vi selvsagt ta inn over oss hvordan andre gjør det samme. I tillegg er definisjoner til politikere og opinionsdannere viktige innspill. Hva faginstanser som Språkrådet måtte mene, er også relevant i dette politiske landskapet.

Ikke nøytral.

Selv om Språkrådet "bare" skal observere og forklare hvordan ord blir brukt i det norske samfunnet, kan ikke rådet innbille seg at det bare er en slags nøytral radar som fanger opp folkelig bruk av det norske språket. Også faginstanser gjør valg. Har Språkrådet god kompetanse på såkalt "kebabnorsk"? Eller er det bare "får-i-kål-norsk" som er verdsatt?

"Nordmannen er hvit".

Skraper man litt under debatten om norskhet og hvem som egentlig er nordmannen, finner vi hudpigmenter: Nordmannen er hvit, ikke-nordmannen er mørk. Her kan amerikanske erfaringer være av interesse. Boken "How The Irish Became White" har en tittel som kanskje virker underlig på nordmenn som tror at hvithet og smarthet handler om antall pigmenter. Boken beskriver hvordan det tok lang tid før irske innvandrere ble inkludert i den hvite majoriteten. Deres katolske religion (og lojalitet til Paven i Vatikanet, en fremmedstat) sto i veien for dem fra å bli aksepterte av den protestante majoriteten. Da John F. Kennedy ble president, ble også irene litt "hvitere". Sosial aksept gjorde at irene "became white".Regjeringens "hvithet" ble kritisert da den kom til makten. Men ikke alle i Regjeringen heter Olsen eller Hanssen. Jeg tipper at det er flere innvandrere i familietreet til regjeringsmedlemmene. Den utbredte romantisering av Norges homogenitet gjør det vanskelig å se at gårsdagens svensker og spanjoler er blitt erstattet med dagens muslimer, født på Ullevål sykehus med en samosa i hånden og kanskje også med ski på beina. Gårsdagens innvandrere til Norge er over tid blitt "hvitere" og "norskere".Erfaringer fra norske bygder viser at man skal måtte bo der i generasjoner før man kan bli kvitt stempelet som innflytter. Kanskje er det det samme fenomenet vi ser på nasjonalt nivå når vi debatterer om hvem som er norsk. Debatten har hittil satt søkelys på hvordan man kan bli norsk, ikke om man kan slutte å være det. Prinsesse Ragnhild i Brasil er fortsatt norsk. Ifølge ukebladene gjelder dette også hennes barn og barnebarn som ikke bor i Norge. Dette viser bare at debatten om norskhet er komplisert. I mellomtiden fastholder jeg at jeg er norsk!