Published using Google Docs
Digitale fortellinger
Updated automatically every 5 minutes

Digitale fortellinger

Digitale fortellinger

Forhistorien

En digital fortellerrevolusjon

Kjennetegn ved digitale fortellinger

1. Ha en tydelig hensikt med fortellingen

2. Dramatikk

3. Bilder

4. Lyd

5. Følelser

6. Egen stemme

7. Personlig perspektiv

Workshopmodellen

Fire faser

Fase 1 - Presentasjon og introduksjon

Fase 2 - Fortellingssirkelen

Arbeide med manus

Fase 3 - Produksjon

Skape bevegelse i stillbilder

Redigere lyd med Audacity

Endre samplingsfrekvens

Forsterke lyden

Mikse to lydspor

Justere nivĂĄer

Eksportere det ferdige lydstrekket

Finne lydstrekk via CCMixter

Fase 4 - Ferdigstillelse og visning

Publisere video pĂĄ Vimeo

Publisere og redigere video pĂĄ YouTube

Opplasting

Utbredelse og anvendelse

Utdanning og skole

Digitale fortellinger i Norge

Produksjon

Kilder

Se ogsĂĄ

En digitale fortellinger en kort multimediafortelling med utgangspunkt i erfaringer eller opplevelser fra den som lager fortellingen sitt eget liv. Fortellingen handler som regel om noe som er viktig for fortelleren: en hendelse som endret retningen på livet, en ting som det er knyttet spesielle minner til, en person osv. Fortellingen kan også være en morsom anekdote eller refleksjon over noe i dagliglivet.

En digital fortelling bestĂĄr vanligvis av et lydspor (oftest lest inn av fortelleren selv) illustrert med bilder (som oftest private), og noen ganger illustrasjoner, tegninger, animasjoner og/eller video. Det er fortelleren selv som velger ut materiale, skriver manus og setter det hele sammen ved hjelp av enkel programvare.

Sjangeren stiller også krav til å formidle historien i en konsentrert form: lengden er som oftest bare et par-tre minutter. Du kan imidlertid fortelle mye i løpet av et minutt, og blir filmene lengre øker sjansene for at de mister intensitet. Dramaturgien må uansett være effektiv, og fortellingen må ha et klart og enkelt fokus. Mye kan for eksempel formidles gjennom å fortelle med utganspunkt i en gjenstand.

Forhistorien

Digitale fortellinger som sjanger blir vanligvis knyttet til den amerikanske artisten og kunstneren Dana Atchley. På 1970-tallet reiste han rundt i USA med et show der han fortalte historier kombinert med at han viste fram lysbilder, spilte gitar og sang. Utover på 1980-tallet gikk Atchley over til å arbeide med korte filmer basert på fotografier, 8 mm filmer, video, og forskjellige personlige gjenstander. Tidlig på 1990-tallet begynte han å samarbeide med Joe Lambert , og de to var med på å opprette Center for Digital Storytelling i 1994. Senteret har senere utviklet de en egen metodikk, som etter hvert har blitt til kjernen i det konseptet som de kalte digitale fortellinger.

Digitale fortellinger begynte som en måte for å kunne gi vanlige mennesker en mulighet til å komme til orde med sine historier. Produksjonen av digitale fortellinger ble opprinnelig knyttet til en workshopmodell, der mennesker med liten produksjonserfaring fikk hjelp til å fortelle personlige historier. Hensikten var å få frem hverdagsfortellingene, som fullstendig forsvinner i de større mediene. Med digital produksjons- og distribusjonsteknologi kunne disse fortellingene nå et større publikum enn med tradisjonell muntlig formidling.

http://vimeo.com/33556414

Medieutviklingen har medført et endret syn på skillet mellom profesjonell og amatør, noe som også har bidratt til å utfordre tradisjonelle definisjoner av kvalitet og hva som er verd å formidle. Da konseptet digitale fortellinger ble skapt var denne utviklingen i sin spede begynnelse. Den gangen kontrollerte massemediene hva som kunne formidles til et større publikum, noe som førte til en ensretting av den informasjonen som var tilgjengelig. Denne ensrettingen påvirket opinionen på uheldige måter, samtidig som høye krav og forventninger til “profesjonell” kvalitet bidro til å passivisere mennesker som ellers kunne vært skapende.

Digitale fortellinger begynte som et politisk prosjekt, der man så på opplæringen i å fortelle med digitale medier som en del av en en utvikling av vanlige folks bevissthet omkring sin betydning som borgere. Målet var at alle deler av befolkningen skulle lære seg å benytte kreative arbeidsformer, og la flere få slippe til med sine stemmer i offentligheten. Det ble sett på som vesentlig å utvikle nye former for offentlige uttrykk, ikke minst som en nødvendig motvekt til fortellingene formidlet av kommeriselle aktører som Disney og andre store serieprodusenter. For å oppnå dette ble det utviklet en egen workshopmodell, der en så opplæring og produksjon av digitale fortellinger i en sammenheng. Workshopene  skulle hjelpe deltakerne med å utvikle sin personlige stemme, samtidig som det var et mål å produsere fortellinger som tok opp i seg større sosiale og/eller politiske tema (Lambert 2010).

En digital fortellerrevolusjon

Bakgrunnen for den voksende interessen for digitale fortellinger kan for det første knyttes til en enorm økning i tilgangen til digitale bilder. Rimelige digitale kameraer og mobiltelefonene gjør nær sagt hvem som helst til en potensiell produsent av bilder med rimelig høy teknisk kvalitet.

Samtidig har publiseringskanaler på nettet som Instagram, Picasa og Flickr gjort det mye enklere å dele digitale bilder med hverandre. Det er i dag blitt svært enkelt både å dokumentere det man gjør visuelt og synliggjøre dette for andre via nettet.

Googles Project Glass viser oss hva som blir realitetene i en ganske nær fremtid. Kameraet blir en integrert del av hvordan vi betrakter, og samtidig kan dokumentere,  våre omgivelser.

Så godt som alle de digitale kameraene har også muligheter til å ta opp video, noe som er i ferd med å viske ut skillet mellom produksjon av levende bilder og stillbilder. Gratis videopubliseringskanaler, som Vimeo  og YouTube tilbyr samtidig enkel opplastning av private videoer. Alt dette bidrar til at det blir langt enklere å fortelle med ulike audiovisuelle virkemidler, samtidig som det påvirker hvordan disse fortellingene kommer til uttrykk.

Selv om råmaterialet (video, stillbilder og lyd) blir enklere tilgjengelig, og sluttresultatet kan publiseres på mange ulike måter, så gjenstår det viktigste: den skapende fasen som gjør et råmateriale om til en audiovisuell fortelling. Digitale fortellinger har tradisjonelt sett vært bildefortellinger i kombinasjon med lyd (både egen fortellerstemme og bakgrunnsmusikk). Men vi bør ikke la oss villede av betegnelsen "digital". Det grunnleggende ved digitale fortellinger er ikke den digitale teknologien, men det å fortelle sine historier, og lytte til det andre har å fortelle.

Kjennetegn ved digitale fortellinger

Dersom vi bruker Centre for Digital Storytelling sin definisjon som utgangspunkt, er en digital fortelling en personlig historie, der produsenten blant annet bruker private bilder og sin egen stemme til ĂĄ formidle fortellingen. Joe Lambert bruker syv kjennetegn for ĂĄ definere en digital fortelling (Lambert 2010). Gjennomgangen nedenfor er en noe modifisert utgave av disse syv punktene:

1. Ha en tydelig hensikt med fortellingen

Arbeidet med en digital fortelling begynner med noen grunnleggende spørsmål:

Hensikten med disse to innledende spørsmålene er å sikre at fortellingen har et klart og rimelig entydig budskap. For å oppnå dette bør du lage deg noen rammer som gjør at alle delene bidrar til at dette budskapet kommer frem. Dette betyr i praksis at det er ting du må utelate, selv om dette i seg selv kan være noe du brenne for å fortelle. Dersom noe ikke bidrar til fortellingen som helhet, skal det som regel bort.

Selv i en kort fortelling kan det være lett å miste tråden. Desto flere momenter du trekker inn, jo større er sjansene for å skape slik forvirring. En fortelling har alltid en dramaturgi, som bestemmer hvilke elementer fra historien som skal vektlegges, i hvilken rekkefølge de skal fortelles, og fra hvem sitt perspektiv de skal fortelles. På mange måter kan du se på fortellingen som en reise, der den som blir fortalt til beveger seg stadig nærmere det som er målet for reisen. Still deg stadig spørsmålet “Hva handler fortellingen min om?”, og gjør valg deretter.

2. Dramatikk

Ordet narrativ er avledet av det latinske ordet ”narrare” som betyr å gjøre kjent eller å fortelle. Et narrativ, altså en fortelling, er en struktur som er skapt for å formidle en historie. Måten denne strukturen er bygget opp på kalles ofte for dramatikk eller dramaturgi.

Historien er det som har hendt, og danner fortellingens råmateriale, mens fortellingen er hvordan vi velger å presentere historien. En fortelling presenterer en logisk rekkefølge av hendelser, der en hendelse peker på eller følger etter en annen hendelse gjennom handlingssekvenser. Det ligger imidlertid i fortellingens natur at denne fremhever noen hendelser på bekostning av andre. En fortelling kan aldri ta med alle hendelsene i den bakenforliggende historien.

Fortelleren har vanligvis eksklusiv kontroll over hvilke elementer som skal med i fortellingen. Unntaket er interaktive medier, der brukerne i større eller mindre grad kan være med på å påvirke fremstillingen. En digital fortelling er imidlertid en lineær presentasjon, i form av video, som gir fortelleren kontroll med hvordan de enkelte delene av historien skal vektlegges og hvordan og i hvilken rekkefølge de presenteres.:

En fortelling komprimerer nesten alltid historiens tid. Tenk for eksempel på hvordan en spillefilm på 90 minutter kan fortelle en historie som strekker seg over flere tiår. Et av filmhistoriens mest brukte eksempler på slik tidforkprting er fra Stanley Kubriks "2001 en romodysee" der et klipp bringer fortellingen flere tusen år fremover i historiens tidsforløp - http://youtu.be/WrdCC9ZHhwY 

I noen tilfeller fortelles historien langsommere enn i virkeligheten. Et ganske vanlig eksempel er hvordan man på film kan fremstille et kort øyeblikk ved hjelp av "slow motion".

Skillet mellom historie og fortelling gjelder uansett om vi snakker om fiksjon (en historie basert på fantasien) eller dokumentar (en historie basert på faktiske hendelser). Fortellingens oppgave er å presentere deler av historien, slik at denne danner en logisk sammenheng. Denne sammenhengen kalles gjerne fortellingens plot eller handlingsforløp.

Enhver fortellinger søker å fange interessen hos tilhørere/tilskuere ved å benytte dramatiske virkemidler. En god fortelling bygger tidlig opp en spenning som gjør at vi får lyst til å vite mer om det som kan komme til å hende. Et mye brukt grep er å stille et spørsmål i begynnelsen, som vekker interesse og som så blir besvart i avslutningen. Dramatikk kan i tillegg skapes og forsterkes ved at det skjer uventede hendelser underveis i fortellingen.

Illustrasjon av Freytags dramaturgimodell: I Die Technik des Dramas 1863 intoduserer Gustav Freytag en modell for ĂĄ beskrive fortellingens (tragediens) struktur.

Modellen illustrert ovenfor er en skjematisk beskrivelse av den type drama som dramaturgiens far, Aristoteles (384-322 f.Kr.), snakker om i sitt berømte verk Poetikken. Men selv om modellen ble laget for å beskrive den klassiske tragedien, så kan den også benyttes for andre fortellinger. Fortellingen begynner nede til venstre og beveger seg oppover mot sentrum og det narrative klimaks. Der snur fortellingen og handlingsforløpet går nedover - i det klassiske dramaet, mot katastrofen.

Pyramiden er delt inn i 5 deler: “Eksposisjon”, som gir nødvendig bakgrunnsinformasjon. Andre del, kalt “økning”, begynner med noe som setter i gang en konflikt eller forverrer en allerede eksisterende konflikt. Dette setter i gang en kjede av hendelser i tid, og fører til at konflikten utvikler seg. I tredje fase når pyramiden “klimaks”, hvor hovedpersonen (protagonisten) oppnår følelsen av suksess. Dette viser seg imidlertid å være feil og fortellingen tar deretter en fatal vending, der hovedpersonens motstandere overtar. Dette gjenspeiler et vendepunkt i historien. I fjerde fase kommer “fallet” som tar oss fram mot femte fase: “katastrofen” eller en “åpenbaring”. Kort tid før dette kommer en dramatisk topp. Avhengig av hva det endelige utfallet skal være, representerer dette øyeblikket når publikum ledes til å tro at hovedpersonen fortsatt kan unngå det tragiske utfallet. Hvis hovedpersonen skal komme vinnende ut til slutt, så betegner dette øyeblikket når tilskueren tror at alt er tapt.

En tilpasning av Freytags modell kan illustreres pĂĄ denne mĂĄten:


En modell som denne kan fint anvendes på en digital fortelling, eller for den saks skyld for en hvilken som helst presentasjon. Du skal introdusere et problem, belyse ulike sider, peke på en løsning / konklusjon og runde det hele av innenfor et avgrenset tidsrom.

En digital fortelling varer vanligvis bare noen få minutter, men den kan likevel deles inn på en lignende måte. Siden den er såvidt kort kan fortelling kun inneholde de mest nødvendige elementene fra den historien du vil fortelle. Du må prioritere det som bidrar til å bringe seeren fra fortellingens begynnelse fram til en noenlunde logisk slutt. Det er ikke rom for å forklare hva som skjer i minste detalj. Mye kan med fordel overlates til tilskueren, som selv “fyller ut” noe av det som ikke er tatt med i fortellingen.

Ofte blir det lettere å lage en engasjerende fortelling dersom du bygger opp rundt et problem eller en konflikt, men en spennende fortelling trenger slett ikke bety at du må bruke mange dramatiske effekter. En konflikt kan like gjerne bygges opp omkring en hverdagslig problemstilling, noe som tilskueren kan leve seg inn i og som må løses. Spenning skapes også ved at du ikke forteller alt med en gang. på den måten bygger du opp en forventing hos mottakeren, og underveis i fortellingen kommer du med små ”drypp” som avdekker historien som konflikten er knyttet til. Fortellingen avdekker historien litt etter litt, og kommer først med løsningen mot slutten.

Hindringer eller delkonflikter er noe som ofte  fungerer godt for å holde mottakerens interesse. En god fortelling trekker med mottakeren slik at vedkommende ønsker å få med seg hvordan historien ender. Delkonflikter er med på å holde intensiteten oppe, men pass på at delkonfliktene ikke overtar for mye av fokus. De skal bare tas med dersom de bidrar til å underbygge det som er hensikten med fortellingen. Digitale fortellinger er et kompakt format som ikke tillater alt for mange løse tråder.

http://youtu.be/WD3mLhS3BtY

Dette eksemplet gjør spennende grep i introduksjonen. Fortellerstemmen presenterer oss for en rekke spørsmål. Faktainformasjonen vris i en retning som vekker nysgjerrighet. Kommentarstemmen gjør her en rekke visitter til fortellerens egne erfaringer, som tilsynelatende har lite med selve historien å gjøre. Disse korte sidesprangene, bort fra historiens kjerne, gir imidlertid fortellingen en personlig touch og øker vår følelse av tilstedeværelse.

3. Bilder

Digitale fortellinger har tradisjonelt vært basert på stillbilder, og denne medietypen dominerer og kjennetegner sjangeren. Samtidig vil det ikke være spesielt meningsfylt dersom en totalt utelukker produksjoner som inneholder levende bilder, men som hovedregel definerer vi de digitale fortellingene ved at de tar utgangspunkt i stillbilder.

Vær oppmerksom på at fortellinger nesten alltid tjener på variasjon, med pauser eller stille perioder hvor bildene i seg selv gis anledning til å bære fram historien. Det vil også være en fordel å variere tempoet i fortellingen mellom langsomme og raske partier. Å forandre tempoet i en fortelling kan også være et virkemiddel for å bevege publikum over fra en følelsesmessig tilstand til en annen. Man kan for eksempel endre tempoet i musikken, talehastigheten, bildevarigheten, panorerings- og zoomhastigheten og kombinasjoner av disse.

Tenk heller gjennom hvor mange bilder du trenger for å fortalt din historie. Det er aldri nødvendig å fortelle det bildene viser. Husk at du må la det være igjen rom for å sette i gang tilskuernes fantasi.

4. Lyd

Lyd kan forsterke følelser eller skape spenning og engasjement rundt fortellingen. Musikk og lydeffekter kan bli brukt på mange ulike måter. Musikk kan for eksempel skape en spesiell stemning eller påvirke vårt synsinntrykk ved å steds- og tidfeste historien. Man skal likevel være varsom med å bruke musikk fordi den fort kan bli opplevd som forstyrrende. Det samme gjelder lydeffekter. Ofte vil fortellerstemmen være tilstrekkelig som bærende element på lydsiden.

5. Følelser

Ved å la innholdet appellere til følelser vil det være lettere å holde på oppmerksomheten, og tilskueren vil i større grad leve seg inn i historien. Bilder, effekter, musikk og stemmebruk kan alle vekke følelser på forskjellige måter, ofte i kombinasjon med hverandre. Å få til gode kombinasjoner av de ulike medietypene er kanskje noe av det som er vanskeligst, men når disse virker sammen vil de kunne forsterke hverandre.

Å spille på mottakerens følelser fungerer imidlertid bare dersom vi ser dette i sammenheng med andre virkemidler. Retorikken beskriver en rekke verktøy, som kan benyttes for å oppnå nettopp dette. Selv om de retoriske verktøyene opprinnelig ble utviklet som en støtte for talekunsten, så viser det seg at de prinsippene som ligger til grunn kan anvendes også for moderne medier. Aristoteles definerer noen sentrale retoriske grep, som avsenderen kan gjøre bruk av:

Avsenderen kan trekke fram det som virker logisk (logos), det vil se det som appellerer til fornuften hos mottakeren. Videre kan avsenderen bygge opp en argumentasjon som appellerer til mottakerens følelser (pathos) og  det som bygger opp under avsenderens egen troverdighet (ethos). Avhengig av hvem mottakerne er og i hvilken situasjon de mottar budskapet, så vektlegges de ulike elementene på forskjellig måte.

6. Egen stemme

Helt sentralt står selve stemmen til den som forteller. Ved hjelp av ens egen stemme kan man formidle et personlig budskap som kan skape en unik nærhet til tilhøreren. Stemmen kan si mye om en person, og når vi forteller om noe som er viktig for oss vil engasjement og andre sinnstemninger farge hvordan andre oppfatter historien. Dette går rett inn i kjernen av den digitale fortellingen hvor nettopp vanlige menneskers stemmer kommer til orde på sine egne premisser og gjennom å by på noe av seg selv.

Bevissthet rundt hvordan man bruker stemmen handler også om at skaperen av fortellingen bruker sine egne ord, helst i en muntlig stil. Hvis man bare ”leser opp” et manus uten innlevelse, vil publikum kunne tenke at fortelleren er lite interessert i historien. Å si noe med innlevelse krever gjerne at man øver seg på å lese eller si det samme flere ganger.  Ofte hjelper det å tenke at man forteller til en person man er sammen med i rommet.

Videre vil den tekniske kvaliteten på opptaket også ha stor betydning for hvordan publikum vil oppleve fortellingen: dårlig lyd vil alltid virke distraherende, og fjerner fokus fra de kvalitetene ved stemmen som vi ønsker å bruke som virkemiddel.

7. Personlig perspektiv

Digitale fortellinger blir vanligvis fortalt i første-person, dvs at fortellerstemmen omtaler seg selv som “jeg”. Dette bidrar til å gi fortellingen et personlig preg. Bruk av førsteperson og tredjeperson mer er imidlertid mer et spørsmål om grad, og ikke et "enten-eller". Formålet med fortellingen avgjør dette spørsmålet.

Noe av det som gjør digitale fortellinger til en fascinerende sjanger både for skaperen og mottakeren, er gjenkjennelsen i de små fortellingene som utgjør ens eget og andres liv. Det er “den menneskelige faktoren” som ligger i bunn av den digitale fortellingen, i dette tilfellet formidlet gjennom oss selv og andre vanlige mennesker. Mange “vanlige” mennesker viser seg å være gode fortellere når de får oppmerksomhet og en mulighet til å bli lyttet til.

Workshopmodellen

Center for digital storytelling har utviklet en workshopmodell som de benytter for å lage digitale fortellinger. Workshoppene strekker seg over tre dager, og legger særlig vekt på de personlige utviklingsprosessene som den enkelte deltaker går gjennom. Opplegget legger vekt på betydningen av det fysiske møtet mellom mennesker der man deler historier med hverandre. Formålet er å styrke deltakerens bevissthet rundt deres egen livshistorie og hvilken rolle de kan ha som endringsagent i samfunnet. Formålet er også at arbeidet med fortellingen skal bidra til et kvalitativt sprang i deltakerens personlige utvikling. Det personlige dannelsesaspektet står med andre ord sentralt i dette opplegget.

I løpet av den tre dager lange workshopen blir deltakerne veiledet gjennom en fullstendig produksjonsprosess, fra man setter de første ordene på sin historie, via manusutvikling og arbeidet med å finne bilder og helt frem til man produserer en kort digital fortelling. Deltakerne får jobbe i sitt eget tempo, og de får veiledning i manusarbeid, design og redigering. Et viktig premisser at det skal være selve historien som skal styre deltakernes arbeid.

Fire faser

Workshopmodellen er delt inn i fire faser (Workshop Process & Agenda 2012, Core methods 2012). Selv om vi ikke gjennomfører en workshop over flere dager vil disse fasene likevel kunne være en struktur for opplegget:

Fase 1 - Presentasjon og introduksjon

Workshopen begynner med at deltakerne presenterer seg selv. Deretter blir det sagt noe om rammene for arbeidet, med vekt på de syv kjennetegnene ved digitale fortellinger. Hensikten med denne gjennomgangen er å bevisstgjøre deltakerne i forhold til de kriteriene som de senere kan reflektere rundt når de skal lage sin egen fortelling. Noen eksempler kan også bli vurdert og analysert av hele gruppen i plenum. Eksemplene som trekkes frem er ment å inspirere og bidra til at den enkelte senere eksperimenterer mer kreativt.

Fase 2 - Arbeid i grupper

Den andre fasen begynner med at deltakerne utveksler ideer til manus i mindre grupper (“Story Circles”). Deltakerne lytter til hverandres personlige historier, for at alle skal komme i gang med refleksjonsprosessene. Spesielt tidlig i prosessen vil det være stor variasjon i forhold til hvor langt hver enkelt deltaker har kommet. Det kan være alt fra uferdige muntlige ideer til påbegynte skriftlige manusutkast.

Fordi en gjerne jobber med personlige historier er det ikke helt uvanlig at deltakere kommer i en ”krise” når de skal presentere historiene sine. Prosessen krever derfor aktiv lytting der deltakerne viser respekt overfor hverandre. Evne til å leve seg inn i og forsøke å forstå det andre forteller står sentralt, og må ligge til grunn for hvordan deltakerne gir tilbakemeldinger til hverandre. Hensikten her er at den enkelte skal bli trygg på å fortelle sin historie, og få mulighet til å teste ut hvordan et publikum reagerer.

Under en workshop vil det være lederne som tar ansvar for å styre den påfølgende diskusjonen rundt ideer til manus. Fokus bør være på de sterke sidene som kan hentes ut fra hver deltakers idé. Diskusjonen bør være fri, men samtidig bør lederen forsøke å unngå at deltakere blir overveldet for mange tilbakemeldinger. Deltakerne kan selv bestemme når de synes har fått nok tilbakemelding. Hensikten med denne delingen av tanker og ideer er å inspirere i forhold til det videre arbeidet. Deltakerne blir oppmuntret til å hjelpe hverandre med å skrive manus, med designspørsmål og mer tekniske problemer. Samtidig blir det gitt individuell veiledning ved behov.

Den enkelte deltaker skal få utvikle sin personlige stemme. Derfor legger metodikken stor vekt på at deltakerne skal jobbe med selvopplevde erfaringer. Erfaringsmessig opplever heller ikke deltakerne skrivingen som like inspirerende hvis den skal ende opp som en mer distansert, upersonlig presentasjon av et tema. Fortellingen må bygge på et følelsesmessig engasjement for noe. Målet med fortellingen kan likevel være et ønske om å belyse et generelt tema, men dette må da gjøres gjennom den personlige vinklingen.

Mange som bruker digitale fortellinger som metode fraviker fra “kravet” om at alt skal være selvopplevd. Det en imidlertid bør holde fast ved er at historien skal handle om noe som den enkelte finner engasjerende. En digital fortelling skal ikke være en objektiv fremstilling av et saksforhold, men den enkeltes subjektive opplevelse av og mening om saken.

Arbeide med manus

Selv om digitale fortellinger i utgangspunktet er basert på workshopmodellen, så kan mange av metodene tilpasses også anvendes på andre måter. Vi kan utmerket godt lage en digital fortelling  selv om vi arbeider alene, men prosessen blir nødvendigvis annerledes.

Det er spesielt under ide- og manusfasen at det er særlig nyttig å få tilbakemeldinger fra andre. Så sant det lar seg gjøre bør du få noen til å lese og gi respons på manuset ditt. Samtidig kan noen enkle retningslinjer gjøre det lettere å få til et godt resultat uten at så mange blir involvert i prosessen:

Før deltakerne går i gang med å anvende de ulike programmene bør de ha laget et storyboard. Storyboard er en kortfattet visuell og skriftlig fremstilling av de enkelte innstillingene i en film. Dersom det er flere som skal samarbeide blir et storyboard noe en knapt kommer utenom, men du har også mye igjen for å arbeide med dette dersom du arbeider alene. Et storyboard er uansett et godt verktøy i det generelle forarbeidet og under redigeringen.

Hvordan et storyboard skal utformes må gjerne tilpasses den enkelte produksjon. De enkleste utgavene finner vi dersom vi kun skal gjøre opptak av en medietype: stillbilder, lyd eller video. Storyboard vil i disse tilfellene stort sett bestå av en tabell der hver rad representerer ett enkelt  opptak. Storyboardet blir på sett og vis en tidslinje der begynnelsen kommer øverst, deretter de påfølgende scenene linje for linje.

ID - en kode som er unik og som raskt kan kommuniseres til andre,

Beskrivelse - kort tekst om innstillingens innhold og form

Skisse - en tegning som illustrerer hva som skal filmes / fotograferes

Lyd - kort tekst om hva som skal med på lydsiden

Annet - ymse notater og ting å huske på

ID

Beskrivelse

Skisse / stillbilde med notater

Lyd

Annet

1.a

Shinya, utendørs.

Ansikt ultranært, med motorsykkelbriller

Reallyd

2.a

I verkstedet

Ultranært dreiebenk

Reallyd

2.b

I verkstedet

Nærbilde av Shinya. Jobber med dreiebenken

Reallyd,

Intervju

Her er det markert hva som er utsnittet vi begynner med (rødt) og utsnittet som avslutter scenen (grønt). Det kan være nyttig å gjøre seg noen tanker om dette på forhånd, selv om du helt sikkert kommer til å finne en del andre løsninger når du begynner med selve redigeringen.

Ovenfor er det tatt med egne felt for lyd. Dersom lydopptakene er mer omfattende kan det lønne seg å lage et eget storyboard for lyd, men for digitale fortellinger vedkommende lages ofte lydstrekket for seg og dette blir bestemmende for bildesiden.

Om vi strekker sjangeren litt kan vi bruke de samme teknikkene, men basere lydsiden pĂĄ et intervju med en annen person. Da gĂĄr vi i tilfelle litt vekk fra den opprinnelige formen for digitale fortellinger.

Fase 3 - Produksjon

I den tredje fasen av workshopen jobber deltakerne med å lage fortellingene. Det betyr at de må få en innføring i og/eller hjelp til lydopptak, digital redigering og bildebehandling mm.

Etter dette kan deltakerne jobbe individuelt med manus og eget bildeutvalg (med skanning, redigering og organisering av bilder, storyboarding). Gjennom hele workshopen fĂĄr deltakerne lov til ĂĄ jobbe i sitt eget tempo, men veilederne retter en del oppmerksomhet mot tidsstyring og prioritering av de viktigste arbeidsoppgavene. Dette blir gjort for ĂĄ sikre at hver deltaker klarer ĂĄ bli ferdig med den digitale fortellingen.

Når det gjelder valg av bilder, er det vanlig å bruke fotografier allerede har tatt (for eksempel fra familiealbum). Utgangspunktet er at de fleste visuelle elementene i en digital fortelling allerede eksisterer. Å fordype seg i sine egne fotoarkiv, og gjøre aktiv bruk av gamle bilder gir deltakerne mulighet til å komme i gang refleksjonsprosesser rundt egne opplevelser. På denne måten kan slike bilder være gode i forhold til å stimulere til videre kreativ skriving.

En fordel med å bruke stillbilder er at redigeringsarbeidet er langt enklere enn med video. Det blir derfor anbefalt at en begrenser bruken av video. Skal du bruke video kan det være lurt å sette en del begrensinger for opptaket, slik at det ikke bryter for mye med den visuelle stilen i resten av fortellingen. Her kan vi finne inspirasjon i det aller første filmene som ble laget: Brødrene Lumières første filmer var svært korte, gjerne filmet ved å sette opp kameraet på stativ og la kameraet gå i et minutts tid. De første filmene, for eksempel “Arbeiderne forlater fabrikken”, hadde ingen klipp eller kamerabevegelser, en visuell stil som kan fungere godt sammen med bruk av stillbilder.

Disse begrensingene gjelder når vi skal lage film “på samme måte” som brødrene Lumière:

Vender vi tilbake til den opprinnelige workshopmodellen, så er gruppedynamikken mellom menneskene i workshopen det viktigste. Sluttproduktet er ikke så viktig som det som skjer mellom deltakerne i workshpen. Dette er en av grunnene til at man ikke introduserer de tekniske sidene før ganske langt ut i prosessen . Uansett er det klokt å benytte verktøy med lav brukerterskel, slik at dette ikke tar for mye fokus fra arbeidet med det en skal fortelle.

Redigeringsprogrammer

Nedenfor er lenker til noen populære programmer som kan brukes til å lage digitale fortellinger.

Microsoft Photo Story 3

Microsofts Photo Story er et gratis Windows-program som lar deg lage audiovisuelle presentasjoner av stillbilder med lyd. Programmet er brukervennlig, og spesielt bra for nybegynnere.

Photo Story kan kan du gjøre enkelt bildebehandling, beskjære eller rotere bilder, legge til spesialeffekter, musikk og din egen fortellerstemme. Programmet har imidlertid en del begrensninger: mange brukere med nyere operativsystemer kan ikke bruke programmet, fordi det kun finnes for Windows og da eldre versjoner, som Windows XP og Vista. Photo Story lagrer presentasjonene som WMV-filer. Disse videofilene kan du spille på PC-en eller konverteres ved hjelp av en tredjepart video converter. Filene er ofte problematisk å spille av direkte på andre maskiner.

Programmet støtter kun bruk av stillbilder, og du kan dermed ikke bruke video som råmateriale direkte i Photostory.

https://www.microsoft.com/en-us/download/details.aspx?id=11132 

iMovie

iMovie fra Apple er et godt valg for for Mac-brukere som ønsker å lage digitale fortellinger. Dette programmet kan gjøre mye av det samme som Photo Story, men den støtter også bruk av video som råmateriale. iMovie er ikke gratis, men det kommer installert på nye Macintosh-maskiner.

Selv om iMovie er et program som er beregnet på amatører kan du lage filmer med høy kvalitet. Programmet er også bruktbart når det gjelder å redigere lyd, og det kan kombineres med Garageband- et program som lar deg sette sammen din egen musikk med utgangspunkt i forhåndsinnspilte lyder og instrumenter.

https://www.apple.com/no/ilife/imovie/

https://www.apple.com/no/ilife/garageband/ 

Adobe Premiere Elements

Premiere Elements konkurrerer med Apples iMovie, men kan fĂĄs bĂĄde for PC og Mac. Denne programvare er en nedskalert versjon av det langt dyrere og mer funksjonsrike videoredigeringsprogrammet Adobe Premiere. En fin funksjon i Premiere Elements er muligheten til ĂĄ lage avanserte Ken Burns effekter.

Programmet har alle de funksjonene som digitale historiefortellere trenger, men det er litt mer krevende å lære seg dette programmet, sammenlignet med de andre som er nevnt her. Premiere Elements er ikke gratis, men det følger ofte med når du kjøper et digitalt videokamera. Lærere og studenter kan få en rabattert pris.

http://www.adobe.com/no/products/premiere-elements.html 

Windows Movie Maker

Windows Movie Maker er et videoredigeringsprogram som i ulike versjoner har fulgt med Windows-operativsystemet siden 2000. Programmet har tidligere manglet avanserte funksjoner, men de nyere versjonene (Windows Live Movie Maker) er pĂĄ linje med iMovie med hensyn til funksjoner.

Movie Maker kan gjøre Ken Burns effekter, og har slik sett tatt over for Photostory.

http://windows.microsoft.com/nb-NO/windows-live/movie-maker-get-started 

Soundslides

Soundslides har blitt nærmest en bransjestandard blant presseforografer som nærmer seg det multimediale. Først og fremst på grunn av lav brukerterskel og kanskje også fordi programmet rendyrker presentasjon ved hjelp av stillbilder. Her lar det seg nemlig ikke gjøre å klippe inn sekvenser av ferdigfilmet video.

Til Soundslides finnes det en omfattende brukermanual. Denne finnes både online og som en utskriftsvennlig versjon. Utdraget nedenfor er sakset fra manualen og innholdet er beholdt på engelsk.

Soundslides lager i utgangspunktet ikke videofiler, og kan derfor ikke eksporteres til ulike videodelingstjenester direkte. En Soundslides-presentasjon kan imidlertid konverteres  til video ved hjelp av en egen tjeneste: http://support.soundslides.com/index.php?pg=kb.page&id=132 

Skape bevegelse i stillbilder

Et av de mest karakteristiske kjennetegnene ved digitale fortellinger er fokuset pĂĄ ĂĄ bruke stillbilder, enten det er fotografier eller tegninger. Alle prgrammene nevnt ovenfor kan brukes til dette.

http://www.pbs.org/civilwar/cwimages/tellingStory/flash.html 

Bruken av bevegelse i stillbilder ble for alvor introdusert av den amerikanse filmskaperen Ken Burns i dokumentarserien "Civil War" på PBS i 1990. Den amerikanske borgerkrigen foregikk før det fanstes mulighet for opptak av levende bilder, slik at stillbilder var den eneste kilden som kunne dokumentere hendelsene. Stillbildene ble kombinert med brev, dagboksnotater, skjønnlitterære tekster, offentlige dokumenter etc. På denne måten fklarte Burns å fortelle om borgerkrigen ut fra den jevne mann og kvinnes perspektiv. Serien ble sendt i ni episoder og ble svært populær.

Å bruke historiske stillbilder var i seg selv ikke noe nytt. Burns’ nyvinning besto i hvordan han valgte, varierte og forflyttet utsnittet og på den måten ledet seerens blikk over bildet. Burns bruker zoom, panorering og tilting for å gi inntrykk av fokus, bevegelse og liv i stillbildene. Han demonstrete dermed at stillbildet har et betydelig potensiale, som går ut over det en kan oppnå med bevegelige bilder. Stillbildet kan fremdeles fanger opp langt flere detaljer enn hva som er mulig med video. I et intervju gjort i 2011 argumenterer dessuten Burns for at stillbilder gir seerne muligheten til å tenke og reflektere over hva som blir sagt, på en helt annen måte enn bevegelige bilder i form av video. Dette er egenskaper som underbygger bruken av stillbilder i digitale fortellinger.

https://www.youtube.com/watch?v=lbpB8KiQ0KU

Effektene kan anvendes på svært mange forskjellige måter, for eksempel ved at man begynner med et stort utsnitt  for så å zoome inn på noen elementer i et bilde man ønsker  å fremheve som spesielt interessante. Alternativt kan man starte med det interessante punktet i bildet, dvs et tett utsnitt, for så å utvide motivet slik at sammenhengen kommer til syne. Det er også mulig å panorere (horisontal bevegelse) eller tilte (vertikal bevegelse)for så å stoppe bevegelsen ved den personen man snakker om. Pan og tilt kan også kombineres med zoom.

Et eksempel hvordan “Ken Burns”-effekten kan brukes.

I de enkleste programmene setter du utsnitt for start og slutt og hvor lang tid bevegelsen mellom de to utsnittene skal ta. Dette kan fungere fint, men en kan fortelle mye mer effektivt og poengtert dersom en har mulighet til å variere og styre bevegelsene i større grad.

Eksempel hentet fra Adobe Premiere Elements: Her lages det en sekvens som er innom flere fokuspunkter og en kan styre bevegelsen mellom disse i detalj.

De teknikkene som Ken Burns benyttet i The Civil War blir i dag mye brukt i historiske dokumentarer, der film- og videomateriale ikke er tilgjengelig. Teknikken omtales som “Ken Burns Effekt”. Effekten lå til grunn for programvaren Photo Story, og den brukes i programmet Soundslides. Videoprogrammene Windows Moviemaker, Apple iMovie, Adobe Premiere m fl støtter Ken Burns-effekter.

Bilderedigering

I de fleste tilfeller vil vi fint klare oss med enkel bildebehandling. Andre ganger vil vi ha behov for noe mer avanserte funksjoner, og ditto programvare.

Picasa er et gratis program som det kan være vel verd å skaffe seg. Det gjør det enkelt å holde orden på mediefiler (bilder og video) og har en rekke enkle, men velfungerende redigeringsfunksjoner:

*

NĂĄr du er i detaljvisningen av et bilde fĂĄr du opp en meny med tre faner:

  1. Basic fixes
  2. Tuning
  3. Effects

Basic

Tuning

Effects

Andre nyttige funksjoner er opplasting til Picasa nettalbum og muligheten til ĂĄ sette samme collager:

Du kan sette sammen stillbilder til en video i Picasa. Dette er en funksjon som ikke gir deg all verdens muligheter til ĂĄ tilpasse uttrykket. Fordelen er imidlertid at du kan jobbe raskt og fĂĄ et brukbart resultat med enkle midler.

Her ser vi Audacity brukt sammen med Picasa. Først har vi satt sammen en serie bilder til en video og tilpasset bildenes varighet og overgangene slik at utttrykket blir tilnærmet det vi ønsker oss. Når vi setter varighet og type overgang vil dette gjelde for alle bildene, så vi skjønner at her er det noen ganske betydelige begrensinger. Et triks kan være å gjenta et bilde (lage en kopi), dersom vi har behov for at enkelte bilder skal være synlig lenger enn andre.

Når vi har satt sammen bildene i riktig rekkefølge starter vi opp lydprogrammet Audacity. Vi spiller av forhåndsvisningen av videoen i Picasa, samtidig som vi spiller inn kommentarstemmen i Audacity. Opptaket skjer nærmest live, men vi kan selvsagt redigere i lydstrekket etterpå. Her mp vi imidlertid være oppmerksomme på at vi ikke forrykker forholdet mellom kommentaren og det som til enhver tid vises på bildesiden. På korte videoer er det gjerne mest effektivt å gjøre et nytt lydopptak, dersom vi ikke er fornøyde. Korte “feilskjær” i kommentaren, typisk små pauser og lyder som “eeh” (når vi nøler litt) kan klippes bort uten at det skaper nevneverdige problemer.

Neste skritt blir å eksportere lydfilen fra Audacity. Formatet MP3 er greit å bruke, og deretter laster vi inn denne filen i Picasa via knappen oppe til venstre. Når det er gjort kan vi trykke “Opprett filen”, nede til venstre.

Legg merke til at Picasa nå lagrer videofilen som et utkast, noe som kan ta en stund. Etterpå kan vi spille av resultatet og sjekke at det er OK. Dersom det er noe som ikke fungerer skikkelig kan vi fremdeles trykke “Rediger film”, og gjøre eventuelle endringer. Til slutt trykker du på “Eksporter film”, og den ferdige filmen dukker den opp i mappen “Filmer” i Picasa. Legg merke til at du kan kutte filmen i begynnelse og slutt, før du eksporterer den. Dette gjør du ved å flytte på de små markørene på tidslinjen under videoen.

Resultatet kan bli noe ala dette:

http://www.youtube.com/watch?v=MlUrggaOHUo

Picasa er godt til mye, men lar deg ikke manipulere bilder, ei heller gjøre avansert redigering. Du kommer ganske langt med en tjenesten som “Creative kit” , som er tett integrert med bildedelingstjenesten Picasa nettalbum. Du må imidlertid laste opp bildene på nettet før du kan redigere dem, men dette kan du gjøre direkte i Pica

En annen utmerket tjeneste for bilderedigering på nett er Pixlr (http://pixlr.com/editor/). Med denne tjenesten kan du jobbe med flere lag, og gjøre relativt avansert bilderedigering. Du kan åpne et bilde fra din egen maskin, eller lime inn en link til et bilde på weben:

Pixlr fungerer uten noen form for pĂĄlogging, og gir deg en arbeidsflate som minner om grensesnitt som en finner i mer avanserte bildebehandlingsprogrammer:

Det finnes en rekke mer avanserte bildebehandlingsprogrammer, som for eksempel gratisprogrammer som Gimp og betalingsløsninger som Photoshop og Photoshop Elements. Gimp er gratisalternativet til Photoshop og et svært velfungerende og kraftig program. Photoshop Elements er et program som lar seg skaffe for en rimelig penge, mens fullversjonen av Photoshop er svært dyr. For bildebehandling ved produksjon av digitale fortellinger kommer du fint i mål med de gratis alternativene.

Redigere lyd med Audacity

Programmet Audacity er gratis og kan lastes ned her: http://audacity.sourceforge.net/

Du kan spille inn lyd, direkte i Audacity, ved å trykke på den røde "record"-knappen.

Endre samplingsfrekvens

(f eks 44,1 kHz) og bitrate (f eks 16 bit) ?

Velg Audacity og Preferences i toppmenyen:

Dette er de verdiene som Audacity benytter nĂĄr programmet skal eksportere den ferdige lydfilen.

Forsterke lyden

Velg hele klippet (Ctrl - A). Trykk sĂĄ pĂĄ Effect og Amplify i toppmenyen.

Følgende dialogboks kommer opp:

Det kan hende du må forsøke deg litt frem. Husk at dersom du har flere klipp må du forsøke å få noenlunde samme nivå på alle klippene.

Resultatet kan bli noe a la dette:

Vi kan imidlertid forsterke deler av klippet ytterligere ved å velge et annet verktøy:

Vær imidlertid oppmerksom på at når vi hever nivået i en del av klippet, så endrer lydstrekket karakter.

Mikse to lydspor

Legg til en lyd i et nytt spor ved ĂĄ velge Project og Import audio fra toppmenyen

Vi kan tone ut (fade ned) en lyd ved ĂĄ markere slutten av lyden og deretter Effect og Fade out fra toppmenyen.

Aller først må vi legge inn stillhet i den delen av klippet som nå ikke inneholder noe lydinformasjon - dvs den lysegrå delen til høyre.

Klikk deg inn på slutten av klippet og velg Generate  og Silence fra toppmenyen. Velg deretter hvor lenge stillheten skal vare.

Deretter kan vi kopiere og lime inn en lyd der vi vil ha den:

Justere nivĂĄer

Problemstillingen er knyttet til to lydstrekk med forskjellig nivå, som vi ønsker å tilpasse bedre til hverandre.

Punktene nedenfor henviser til nummereringen i skjermdumpet ovenfor. Det øverste lydsporet inneholder en kommentarstemme, mens det nederste er en miljølyd:

  1. Miljølyden tones langsomt inn
  2. og når sitt høyeste nivå rett for en pause i kommentaren.
  3. Kommentaren fortsetter og miljølyden justeres
  4. Intervjuobjektet kommer inn på lydsiden. I de to øverste lydsporene ser vi på det grå feltet at nivået er trukket betydelig ned (til høyre) sammenlignet med kommentarstemmen (til venstre). Dette er gjort fordi lydnivået i intervjuet i utgangspunktet lå mye høyere enn kommentarstemmen.

Eksportere det ferdige lydstrekket

Husk ĂĄ lagre prosjektet dersom du vil jobbe videre med det. Deretter er det klart for ĂĄ eksportere lydstrekket:

Finne lydstrekk via CCMixter

Nedenfor har jeg valgt fanen for rene vokalstrekk (http://ccmixter.org/view/media/pells) og sortert disse slik at listen inneholder verk med lisensen CC-BY (Navngivelse). Her kan jeg lytte på de ulike lydsporene ved å klikke på det lille høytalerikonet.

Når jeg finner et lydspor som jeg tror kan egne seg trykker jeg på tittelen og kommer til en detaljvisning – f eks http://ccmixter.org/files/mykleanthony/29576

Fase 4 - Ferdigstillelse og visning

En viktig del av workshopen handler om å avslutte på en god måte. Deltakerne bør få anledning til å viser frem de ferdige fortellingene for hverandre. På den måten får alle se hva de andre har fått til, og de får delt noen tanker om hva arbeidet kan bety for fremtiden. En slik avslutning styrker den sosiale dimensjonen, men det krever også at alle deltakerne klarer å bli ferdige med sin historie. Veilederne bør passe på og sørge for at hver deltaker kommer i havn med sitt prosjekt, slik at alle får følelsen av å lykkes. Dette handler i praksis om ikke å gape over for mye. Deltakerne har gjerne ulike styrker og svakheter i ulike deler av arbeidsprosessen, og veilederne må sørge for at hver enkelt får realistiske forventninger til hva de kan klare å oppnå. Ambisjonsnivået må gjerne justeres underveis i prosessen, og mye må ofte kuttes ut for at produktet skal bli ferdig innen fristen.

Publisere video pĂĄ Vimeo

Vimeo er en rendyrket videodelingstjeneste med en noe mer profesjonell brukermasse. Sammenlignet med YouTube har Vimeo noen andre betingelser med hensyn til klippenes lengde m.m. Vimeo tilbyr ogsĂĄ en del tilleggsfunksjoner, som f. eks. muligheten til ĂĄ passordbeskytte enkeltvideoer. Vimeo tilbyr ogsĂĄ tilleggsfunksjoner mot betaling.

Du kan registrere deg via Facebook-login, men det greieste er gjerne ĂĄ opprette en bruker direkte pĂĄ Vimeo.

Gratisversjonen begrenser oss til 500MB per uke. Det holder for de fleste formål, men Vimeo Plus kan være interessant, kanskje særlig dersom en ønsker å laste opp mye video i HD og/eller har behov for å tilpasse videoavspilleren.

Dersom du vil bruke Vimeo i en kommersiell sammenheng er du henvist til ĂĄ bruke betalingsversjonen. Betingelsene finner du beskrevet pĂĄ opplastingssiden (pkt. 3, inneholder en link til mer informasjon).

Opplasting er i seg selv svært enkelt:

Straks opplastingen er i gang blir menyen til venstre aktiv. Her kan du blant annet kontrollere tilgangen til videoen:

Vimeo gir mulighet til å benytte alle de seks ulike “Creative Commons”-lisensene. Dette i motsetning til YouTube, som kun lar deg velge mellom ingen lisens og den som tillater helt fri gjenbruk, selvsagt forutsatt at du krediterer opphavspersonen (“Attribution”).

Det tar en stund før videoen din blir ferdig omkodet. Dette går raskere med betalingsversjonen og er en ulempe vi må finne oss i dersom vi vil være “gratispassasjerer”. Etter en halv times tid får vi tilgang til videoen, og kan hente “embed”-koden:

Denne koden kan vi tilpasse etter behov. Her velger jeg en bredde pĂĄ 550 piksler, fordi dette passer bra med malen til den bloggen jeg skal poste videoen i:

Jeg kopierer koden:

<iframe src="http://player.vimeo.com/video/9824216?title=0&amp;byline=0&amp;portrait=0" width="549" height="309" frameborder="0" webkitAllowFullScreen mozallowfullscreen allowFullScreen></iframe>

Her brukes <iframe>-taggen for å sette inn en Flash-avspiller på nettsiden. Vi ser at størrelsesforholdene dels er angitt i piksler (bredde 549 piksler og høyde 309 piksler), videre finner vi adressen til avspilleren og noen parametre som styrer denne.

Du trenger ikke bekymre deg dersom du synes koden ser forvirrende ut. Så lenge du sørger for å lime inn koden med fanen “HTML-kode” aktiv, så fungerer dette fint.  I motsatt fall kommer du til å få opp den koden du limer inn som tekst i bloggen, og vi får ikke sett selve videoen

Resultatet blir slik:

Når du registrerer en bruker vil du få en kode som brukerID. Denne kan du tilpasse, slik at videoene dine får en mer “elegant” adresse. Det gjør du på denne siden http://vimeo.com/settings/shortcut. Det er også en rekke andre tilpasningsmuligheter og interessante brukergrupper m.m., men dette kan du eventuelt utforske på egen hånd.

Publisere og redigere video pĂĄ YouTube

Det første du må gjøre er å opprette en brukerkonto hos Google. Har du en Gmail-konto fra før kan du benytte denne. Den sammen påloggingen kan du bruke for å logge deg på Blogger.com.

Opplasting

Første steg er å laste opp de klippene du vil publisere. Videoklippene kan være ganske store, så her lønner det seg å sitte på en relativt rask Internett-linje.

Store filer

Er videoklippene dine lange, og inneholder materiale som du vet du ikke vil bruke, kan det lønne seg å klippe dem raskt ned, før du laster dem opp til YouTube. Til dette kan du f eks bruke MPEGStreamclip.

Logg deg på YouTube, klikk på “last opp” og hent de aktuelle filene. Du kan i og for seg hente filene direkte fra kameraet, dersom dette er koblet til datamaskinen med en USB-kabel, men det lønner seg gjerne å flytte filene til datamaskinen først og deretter laste de opp.

Filene kan trekkes over fra filutforskeren og rett over i nettleservinduet. Alternativt klikker du på “Velg filer fra datamaskinen” og finner fram til de aktuelle filene.

Youtube endret nylig grensesnitt. Den nye filopplasteren ser slik ut:

I det videoen er lastet opp kommer du til en side side som ser noenlunde slik ut:

Her er det flere ting verd å få med seg. Du finner linken til videoen på YouTube – på den siden kan du hente nødvendig kode for å “embedde” videoen på en annen nettside, f eks i en blogg.

I feltene til venstre legger du inn tekstinformasjon. Det holder å fylle ut tittelfelte. Vi anbefaler at dere gir videoene noenlunde selvforklarende navn. Legger dere inn en mer omfattende beskrivelse øker det sjansen for at andre finner videoen deres gjennom søk.

Du trenger ikke gjøre noe med “Personvern” og “Lisens” medmindre du ønsker å gjøre videoen mindre tilgjengelig, eventuelt utilgjengelig for andre (“Privat”). Dersom du vil la andre bruke det aktuelle klippet i sine videoer må du hake av “Attribusjonslisens for Creative Commons”. Dette er en lisens hvor du frasier deg alle økonomsike rettigheter.

Mer informasjon om dette, og hvorfor det faktisk kan være lurt, finner du i artikkelen “Lisenser”. Du kan også lese hva YouTube skriver om dette:http://www.youtube.com/t/creative_commons.

Når du har fylt ut den informasjone du ønsker kan du trykke “Lagre”, nede til høyre.

Neste skritt blir å finne “embedkoden”. Denne finner du på siden til den aktuelle videoen, eller ved å trykke “Innbygg”, øverst på opplastingssiden (gjelder den nye opplasteren):

Du kan deretter tilpasse koden etter behov:

Koden vi får oppgitt ser ved første øyekast temmelig komplisert ut. Dette er den såkalte “embed”-koden, og vi trenger egentlig ikke gjøre så mye mer enn å kopiere denne:

<iframe width="500" height="369" src="http://www.youtube.com/embed/ilVjotol9OM?rel=0" frameborder="0" allowfullscreen></iframe>

Her brukes <iframe>-taggen for å sette inn en avspiller på en annen nettside. Vi ser at størrelsesforholdene dels er angitt i piksler (bredde 500 og høyde 369 piksler), videre finner vi adressen til avspilleren.

Du trenger ikke bekymre deg dersom du synes koden ser forvirrende ut. Når du skal publisere videoen på bloggen din er det eneste du trenger å passe på at fanen “HTML-kode” er aktiv. I motsatt fall kommer du til å få opp den koden du limer inn som tekst i bloggen, noe som er noe ganske annet enn å vise fram selve videoen.

Trykker du publiser kan du straks sjekke ut din egen video, publisert pĂĄ eget nettsted :)

Utbredelse og anvendelse

Digitale fortellinger har fått et oppsving, både på grunn av større satsninger og teknologiske endringer. Det siste tiåret har det blitt gjennomført flere større prosjekt med bruk av digitale fortellinger. BBC-prosjektet “Capture Wales” brukte digitale fortellinger, som en del av vanlig offentlig kringkasting. Som en del av prosjektet satt BBC i gang med månedlige workshops for lokalbefolkningen rundt omkring i Wales. Workshopene skulle ikke minst gi deltakerne mot til å fortelle sin egen historie. Å lage en slik fortelling kunne bli opplevd som veldig meningsfylt, og hadde et potensiale for å forandre måten folk engasjerte seg i lokalsamfunnet på. Da prosjektet ble avsluttet, var det blitt laget totalt 600 fortellinger (Meadows 2012).

I BBC-prosjektene ble det lagt vekt på at fortellingene ikke skulle være lengre enn rundt 250 ord. Fortellingen skulle være personlig, men samtidig være stram i komposisjonen. Som norm burde man kunne bruke et dusin bilder, og fortellingen burde vare i omtrent to minutter.

Utdanning og skole

Digitale fortellinger har blitt ganske populært i undervisnings- sammenheng. Dette skyldes nok flere forhold, blant annet at digitale fortellinger formidles i et kort format, som egner seg for å formidling på nettet. Mange digitale fortellinger finner veien til videopubliseringskanaler på nettet, som f.eks. YouTube. Med en  slik publiseringsform, blir fortellingen også materialisert som noe mer enn en flyktig muntlig fremstilling, og den både kan sees av nye tilhørere og den kan sees flere ganger. I læringssammenheng, der enkelt tilgang og mulighet for repetisjon er vesentlig, er dette nyttige kvaliteter.

Undervisningspersonalet ved University of Houston vedlikeholder en egen nettside med eksempler på digitale fortellinger i ulike fag (http://digitalstorytelling.coe.uh.edu/). Nettsiden blir oppdatert og har til hensikt å inspirere andre lærere til å prøve ut digitale fortellinger.

Digitale fortellinger i Norge

Det nasjonale nettstedet Digitalt fortalt (http://www.digitaltfortalt.no/) ble lansert i

2009, i forbindelse med Kulturminneåret. Prosjektet oppfordrer til å lage personlige fortellinger knyttet til kulturminner fra hele landet. Mange biblioteker og museer har initiert prosjekter knyttet til produksjon av digitale fortellinger, og publisert disse via Digital fortalt. Filmproduksjonsselskapet Flimmer Film i Bergen er kanskje de som har arbeidet mest med digitale fortellinger i Norge. Flimmer Film har gjennomført et spesielt interessant prosjekt som heter "Mine dager" (http://www.minedager.no/) hvor beboere ved tre aldershjem i Bergen fikk tilbud om å lage digitale fortellinger om sine egne liv.

I Norge er digitale fortellinger blitt tatt i bruk i flere ulike studier i høyere utdanning. Digitale fortellinger blir også i økende grad tatt i bruk i en rekke ulike fag i grunnskolen. I slike sammenhenger er det mange hensyn som spiller inn, og produktene avviker ofte fra de opprinnelige syv kjennetegnene ved digitale fortellinger. I mange tilfeller kan det se ut som om det bare er kravet om brukt av stillbilder og en stram disposisjon er igjen av den opprinnelige definisjonen.

Produksjon - kort oppsummert

I korte trekk er produksjonsprosessen som følger

Kilder

Se ogsĂĄ

Her finner du en oversikt over ulike artikler på wikibøker og wikipedia som dekker digitale fortellinger som tema.