Aftensalme av Dorothe Engelbretsdotter (1677)

(Salmen står som nummer 810 i Norsk salmebok utgitt på Eide forlag i 2013)

Dagen viker og går bort.

Himmelen  blir tung og sort.

Solen har oss alt forlatt.

Nær oss er den mørke natt.

Våre dager ser sin slutt.

Timeglasset renner ut.

Døden oss i hælen går.

Evigheten forestår.

At en dag jeg eldre blev,

er for meg et minnebrev:

jeg har med min vandringsstav,

 kommet nærmere min grav.

Kjære sjel, kom det i hu,

og bekjenn i dette nu

at du som et Adams barn,

henger fast i Satans garn.

Derfor også denne dag

ble det fall og nederlag.

Reis deg, gå med bønnen hen

til din Gud i himmelen!

Søk med anger nådens sti,

vend deg om og rop og si:

Gud, jeg slipper ikke deg

før du har velsignet meg.

La din sterke englevakt

på mitt leie, Gud, gi akt!

Mine venner og min slekt,

ta dem i din varetekt!

Still de sykes hjerteve!

Til hver motløs må du se!

Vær de faderløses trøst!

Hør de sorgbetyngtes røst!

Trett er kropp og sjel og sinn,

men før jeg får slumre inn,

vil jeg i mitt hvilerom

ennu tenke meg litt om:

Slik er jordelivet fatt.

Alt går mot den lange natt.

Jeg skal blant de dødes tall

sove i den mørke dal.

Verden og dens ting forgår.

Jeg til herlighet oppstår!

Gud skal ved basuners lyd,

kalle meg til evig fryd!