Sagaen om Gunnlaug Ormstunge

Oversatt av Charles Kent

(H. Aschehoug & Co. Oslo 1928)

(Rettskrivingen fra 1928 er modernisert av Leif Harboe. Teksten lå i utgangspunktet på Heimskringla.no)

 

1. HELGAS FAR

Torstein het en mann. Han var sønn av Egil Skallagrimssønn, sønn av Kveldulv herse fra Norge. Torsteins mor het Åsgerd Bjørnsdatter. Torstein bodde på Borg i Borgarfjord. Han var en rik mann og en mektig høvding, han var forstandig og saktmodig og sindig i alt han gjorde. Noen særlig stor eller sterk mann, slik som faren, Egil, var han ikke, men likevel en mann som utmerket seg, og godt likt av allmuen. Torstein var en vakker mann, med lyst hår og vakre øyne. Han var gift med Jofrid, hun var datter av Gunnar Livssønn.

 

2. HELGAS MOR. TORSTEINS DRØM

Jofrid var atten år da Torstein fikk henne. Hun var da enke – hennes første mann var Torodd, sønn av Tunge-odd. Med ham hadde hun en datter som het Hungerd og ble fostret opp hos Torstein på Borg. Jofrid var en drivende kvinne; hun hadde mange barn med Torstein, men det er få av dem som kommer denne sagaen ved. Den eldste av sønnene het Skule, den andre het Kollsvein og en tredje Egil.

Det er sagt at en sommer kom det et skip inn i Guvå-oset. Styrmannen var norsk. Han het Bergfinn og var litt opp i årene og både klok og rik. Torstein bonde red til skips – det var gjerne så at han rådet mest hvor det var kjøpestevne, og slik var det denne gangen òg. Austmennene tinget seg inn rundt på gårdene, og styrmannen fikk hus hos Torstein, fordi han ba om det. Bergfinn var fåmælt vinteren igjennom, men Torstein holdt ham vel. Austmannen likte godt å tyde drømmer. En dag utpå våren spurte Torstein Bergfinn om han ville ri med ham opp under Valfjell. Der hadde borgfjordingene tingsted den gang, og Torstein hadde fått høre at veggene i tingboden hans hadde falt ned. Det ville han visst, sa austmannen, og samme dagen red de av sted tre i følge med noen av huskarene til Torstein. De kom opp under Valfjellet til en gård som heter Grenjar. Der bodde det en småkårsmann som het Atle og var leilending under Torstein. Torstein ba Atle om å være med og hjelpe dem med hakke og spade, og det gjorde Atle. Da de kom til bodtomtene, tok de alle til å arbeide og vølte veggene. Det var hett solskinn, og da de hadde reist veggene, satte Torstein og austmannen seg ned på tomten, og Torstein sovnet og bar seg ille i søvne. Austmannen satt ved siden av ham og lot ham drømme. Da Torstein våknet, var han rent utkjørt. Austmannen spurte hva han hadde drømt, siden han bar seg så ille mens han sov. Torstein svarte: «Det er ikke verd å la seg merke med drømmer.» Men da de red hjemover om kvelden, spurte austmannen en gang til hva han hadde drømt. Torstein svarte: «Hvis jeg sier deg drømmen, så skal du tyde den, slik den er til.» Han skulle prøve, sa austmannen. Og så fortalte Torstein: «Jeg drømte at jeg var hjemme på Borg og sto utenfor stuedøren og så opp på taket. Der på mønet satt en ven og vakker svane. Den var min, syntes jeg, og jeg var svært glad i den. Da så jeg at det kom en stor ørn flyvende ned fra fjellet. Den fløy til gårds og satte seg hos svanen og var kjærlig og blid mot den, og den lot til å like det godt. Jeg så at ørnen hadde svarte øyne og klør av jern, og staselig tok den seg ut. Etter det så jeg en annen fugl; den kom flyvende sørfra. Den fløy til Borg den med, og satte seg hos svanen og ville gjøre seg venner med den. Det var en stor ørn, det òg. Den ørnen som var der før, ble vill straks den andre kom, og de sloss kvasst og lenge. Jeg så de blødde, begge to, og leken endte slik at de falt ned på hver sin side av mønet og var døde. Men svanen satt igjen, svært stur og sorgfull. Da så jeg det kom en fugl flyvende vestenfra. Det var en falk. Den satte seg hos svanen og var kjærlig mot den. Siden fløy de bort sammen, og da våknet jeg. Men noe å legge merke til er ikke denne drømmen», sa Torstein, «det kommer vel til å møtes storvær i luften fra de kantene jeg så fuglene fly fra.» «Jeg tror ikke det er så», sa austmannen. «Tyd drømmen, som du mener det er rett da, og la meg høre», svarte Torstein. Austmannen sa: «Fuglene, de må være menneskefylgjer. Husfruen på Borg venter seg vel nå, og kommer til å føde et gildt og vakkert jentebarn. Og du skal bli meget glad i barnet. Men så skal det komme gjeve menn fra de kantene du så ørnene kom flyvende, og beile til jenta. Begge vil de elske henne meget og kjempe om henne og falle i kampen begge to. Men etter det kommer det en tredje mann og beiler til henne; han kommer fra den kanten du så falken fly, og med ham blir hun gift. Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil gå slik.» Torstein svarte: «Ille og uvennlig har du tydet drømmen, men jeg tror nå ikke du er mann for å tyde drømmer.» «Du kommer til å se om det slår til, sa austmannen. Siden bar Torstein agg til austmannen, men han for bort om sommeren, og dermed er han ute av sagaen.

 

3. HELGAS FØDSEL

Om sommeren skulle Torstein fare til tings, men før han drog hjemmefra, sa han til Jofrid: «Det er jo så at du er med barn. Føder du et jentebarn, da skal du sette det ut, men er det en gutt, skal du fø det opp.» Det var skikk den gang, da hele landet var hedensk, at fattige menn, som hadde mange å syte for, satte barna ut, men det gjaldt likevel alltid for ille gjort. Da Torstein hadde sagt dette, svarte Jofrid: «Dette er ikke ord som høver en mann som deg. Du kan da ikke la folk se at du gjør slikt – en rikmann som du er.» «Du kjenner meg så godt», sa Torstein, «at du vet det blir ille for deg om du ikke gjør som jeg sier.» Siden red han til tings, og mens han var borte, fødte Jofrid et uvanlig vakkert jentebarn. Konene ville bære det til henne, men hun sa det var ikke verdt, og sendte bud etter sauegjeteren på gården, som het Torvard. Til ham sa hun: «Du får ta min hest og sale den og føre dette barnet vest til Hjardarholt til Torgerd Egilsdatter. Be henne fostre det opp hemmelig, så ikke Torstein får vite det. For jeg ser på dette barnet med slik elsk at jeg visst ikke klarer å sette det ut. Her er tre merker sølv, som du skal ha for umaken. Men Torgerd skal hjelpe deg om bord på et skip og ut av landet, og kost på reisen skal hun gi deg.» Torvard gjorde som hun sa, han red til Hjardarholt med barnet og ga det i Torgerds hender. Hun lot en av leilendingene sine fostre det opp. Han bodde på Løysingestad i Kvamsfjord. For Torvard tinget hun rom på et skip som skulle seile fra Skjeljavik nord i Steingrimsfjord, og utstyrte ham med niste for reisen. Han for utenlands med det skipet, og dermed er han ute av sagaen.

 

4. TORSTEIN FINNER HELGA PÅ HJARDARHOLT

Da Torstein kom hjem fra tinget, sa Jofrid at barnet var satt ut, som han hadde sagt, og at sauegjeteren var rømt og hadde stjålet hesten hennes. Torstein sa hun hadde gjort rett, og tok seg en annen sauegjeter. Nå gikk det seks år uten at dette kom opp. Men da hendte det en gang at Torstein red til gjestebuds vest i Hjardarholt, til mågen sin, Olav På. Olav Hauskuldssønn var den stormannen som det sto mest respekt av på den tid der vest. Torstein ble tatt godt imot, som ventelig var. En dag under gildet satt Torgerd i høysetet og talte med broren, Torstein, men Olav talte med andre menn. På benken rett imot satt det tre småjenter. Da sa Torgerd: «Hva synes du, bror, om disse jentene som sitter rett imot oss»? Han svarte: «Svært godt, men den ene er likevel aller vakrest. Hun har Olavs venhet, men den lyse leten og ansiktsdragene etter oss Myramenn.» «Det er sant som du sier, bror», svarte Torgerd, «at hun er lys i huden som vi og har våre ansiktsdrag. Men Olavs venhet har hun ikke, for hun er ikke hans datter.» «Hvordan kan det ha seg», sa Torstein, «hun er da din datter?» «Sant å si, frende», svarte Torgerd, «så er denne fagre jenta din datter og ikke min.» Og så fortalte hun ham alt som hadde skjedd, og ba ham tilgi henne og konen si for at de hadde satt seg ut over hans pålegg. Torstein sa: «Jeg kan ikke anklage dere for dette. Det går slik skjebnen vil. Og dere gjorde vel i å bøte på min uforstand. Jeg liker denne jenta så godt at jeg synes det er en lykke at jeg har så fagert et barn. Men hva heter hun?» «Helga heter hun», sa Torgerd. «Helga den fagre», sa Torstein, «nå får du ordne til at hun kan fare hjem med meg», og det gjorde hun. Torstein ble fulgt ut med gode gaver og red hjem, og Helga med ham. Hun ble oppfostret der på Borg med stor omsorg og kjærlighet fra faren, moren og alle frendene.

 

5. GUNNLAUGS UNGDOM OG OPPHOLD PÅ BORG

Den tid bodde Illuge Svarte, sønn av Hallkjel Roskjelsønn, på Gilsbakke oppe i Kvitåsiden. Hans mor var Turid Dylla, datter av Gunnlaug Ormstunge. Illuge var den største i Borgarfjord nest etter Torstein Egilssønn. Han hadde store eiendommer og var en umedgjørlig mann, men god å være venn med. Han var gift med Ingebjørg, datter av Asbjørn Hørdsønn fra Ørnålvsdal. Ingebjørgs mor var Torgerd, datter av Midtfjordsskjegge. Ingebjørg og Illuge hadde mange barn sammen, men det er ingen av dem som kommer denne sagaen ved. En av sønnene het Hermund, en annen Gunnlaug. De emnet seg til dugelige menn begge to, men var så vidt voksne på denne tid. Om Gunnlaug er det sagt at han ble tidlig voksen og stor og sterk. Han hadde vakkert, lysebrunt hår, svarte øyne og et godt ansikt, men nesen kunne vært penere. Han var midjesmal og bredskuldret og meget velbygget. Av lynne var han arrogant og ærekjær, stri og hard støtt og en god skald, glad i å gjøre nidviser. Derfor ble han kalt Gunnlaug Ormstunge. Hermund var mer vennesæl og var rent som en høvding å se til. Da Gunnlaug var femten år gammel, ba han faren om utrustning til en reise. Han sa han ville fare utenlands og se andre folks skikker. Illuge bonde drog på det. Det var ulikt å sende ham utenlands, for det var snaut han rådde med ham her hjemme, sa han. Kort etter dette gikk Illuge bonde ut tidlig en morgen og fikk se at stabburet sto åpent. Noen varesekker var lagt ut, og likeens kløvgreier. Som han stod og undret seg, kom det en leiende med fire hester. Det var Gunnlaug. Han sa: «Det er meg som har lagt ut sekkene.» Illuge spurte hvorfor han hadde gjort det. Han svarte at det var til reisen hans. «Til den får du ingen hjelp av meg», sa Illuge, «og ingensteds skal du reise før jeg vil det». Og dermed kastet han varesekkene inn igjen. Da red Gunnlaug av gårde og kom til Borg om kvelden. Torstein bonde ba ham være der, og det tok han imot. Han fortalte Torstein hvordan det hadde båret til mellom ham og faren. Torstein ba ham være der så lenge han ville, og han ble der det året og lærte lovkyndighet av Torstein og var vel likt av alle på gården. Ofte moret han og Helga seg med å leke tavl. De var omtrent jevnaldrende, og de fikk snart godhug til hverandre, som det siden synte seg. Helga var så fager at folk som har greie på gamle hendinger, sier at det aldri har vært vakrere kvinne på Island. Hun hadde et hår så stort at hun kunne hylle seg i det helt og holdent, og så fagert som lyst gull. Og verken i Borgarfjord eller i andre bygder vidt omkring var det noe gifte som kunne lignes med Helga, syntes folk.

 

6. GUNNLAUG LEKER FESTEMÅL MED HELGA

En dag folk satt i stuen på Borg, sa Gunnlaug til Torstein: «Én ting i loven er det du ikke har lært meg: å feste meg en kvinne.» «Det er ikke vanskelig», sa Torstein og lærte ham rette fremgangsmåten. Da sa Gunnlaug: «Nå skal du se om jeg har forstått det riktig: Nå skal jeg ta deg i hånden og late som om jeg festet Helga, din datter.» «Det tror jeg ikke trengs», sa Torstein. Gunnlaug tok ham straks i hånden og sa: «Gjør meg den gleden.» «Som du vil da», sa Torstein, «men det skal de vite, som er her til stede, at dette skal være som usagt, og at det ikke skal ligge noe i det.» Gunnlaug nevnte seg da vitner og festet Helga, og spurte siden Torstein om det nå var gjort som det skulle gjøres. Torstein svarte at det var det, og dette hadde de mye moro av, de som var til stede.

 

7. OM RAVN ÅNUNDSON

Ånund het en mann som bodde sør ved Mosfell. Han var en styrtrik mann og hadde godord der ute på nesene. Han var gift med Geirny Gnupsdatter. Gnups far var Molda-Gnup som tok land sør i Grindevik. Ånund og Geirnys sønner var Ravn, Torarin og Eindride. De emnet seg til storkarer alle tre, men Ravn var den ypperste av dem på alle måter. Han var stor og sterk og så godt ut, skald var han òg. Så snart han var voksen, tok han til å dra utenlands og fikk godt ord hvor han kom. Sør på Hjalle i Ølfus bodde den gang Torodd Øyvindssønn den spake og hans sønn Skafte, som på den tid var lovsigemann på Island. Skaftes mor var Ranveig, datter av Gnåp Molda-Gnupssønn. Skafte og Ånundsønnene var søskenbarn, og det var stort vennskap mellom dem foruten frendskapen. Ute på Raudamel bodde på samme tid Torfinn, sønn av Seltore. Han hadde syv sønner som alle var gode mannsemner. Tre het så: Torgils, Øyolv, Tore, og gjevere menn enn dem var det ikke der ute. Disse menn som nå er nevnt, levde alle på samme tid.

 

8. GUNNLAUG BER OM HELGA OG FÅR LØFTE OM HENNE

Og nå hendte det som er det gledeligste som har skjedd på Island: Landet ble kristnet, og hele folket ga opp den gamle troen. Gunnlaug Ormstunge, som før er nevnt, var nå i tre år noen ganger på Borg hos Torstein og noen ganger hos faren, Illuge på Gilsbakke. Han var nå atten år, og han og faren kom vel overens. Det var en mann som het Torkell Svarte, han var en av hjemmemennene til Illuge og en nær frende, og var fostret opp der på Gilsbakke. Så falt det en arv til ham på Ås nord i Vatsdal, og han ba Gunnlaug ri med seg for å hente den, og det gjorde han. De to red sammen til Ås, og Gunnlaug støttet Torkell, så de som hadde midlene i forvaring, greide ut til ham det han skulle ha. Da de red sydover igjen, gjestet de en rik bonde som bodde på Grimstunge. Om morgenen tok sauegjeteren hesten til Gunnlaug og red den så den var skumsvett da de fikk den igjen. Da slo Gunnlaug til gjeteren så han besvimte. Dette likte bonden ille og krevde bot for slaget. Gunnlaug bød ham en mark sølv. Det syntes bonden var altfor lite, men da kvad Gunnlaug en vise:

Maktløs mann får være

glad for marken jeg byr ham;

nødes du skal til å ta den,

nok av rikdom du eier;

angre det vil du, øder

av den lyse havglans

om du ormeleiet

ut av pungen lar glide.

De ble da forlikt om det Gunnlaug bød, og så red han og Torkell hjem.

En stund etter ba Gunnlaug annen gang faren om lov til å reise. Illuge svarte: «Nå skal det bli som du vil, for nå er det blitt folk av deg, mot slik det var før», og Illuge red straks av sted og kjøpte halvparten i et skip til Gunnlaug. Eieren var Audun Festargram, og skipet sto på land i Guvå-oset. Da Illuge kom hjem, takket Gunnlaug ham. Torkell Svarte rustet seg til å fare med Gunnlaug, og varene deres ble flyttet om bord i skipet. Men Gunnlaug var på Borg mens de gjorde skipet seilklart, og lot til å være gladere i å tale med Helga enn å streve i lag med kjøpmennene. En dag spurte Torstein Gunnlaug om han ville ri med ham opp til hestene hans i Langvatsdalen, og Gunnlaug sa at det ville han. De to red da til de kom til Torsteins seter, som heter Torgilsstad Der gikk et hestefølge, tre hopper og en hingst, alle røde av let. Hingsten var et prektig dyr, lite brukt. Torstein bød Gunnlaug hingsten i gave, men han sa han trengte ikke hest nå, han skulle fare utenlands. Så red de til et annet hestefølge. Der var det en grå hingst med fire hopper, og det var den beste hingsten i Borgarfjord. Torstein ville gi Gunnlaug den, men han svarte: «Jeg vil ikke ha den mer enn den andre, men hvorfor byr du meg ikke det som jeg vil ta imot?» «Hva er det?» spør Torstein. Gunnlaug svarer: «Helga den fagre, datter din.» Torstein sa: «Den sak lar seg ikke avgjøre så brått», og vendte talen bort på noe annet, og så red de hjem langs Langåen. Da sa Gunnlaug: «Jeg vil vite om du gir meg ja eller nei på frierordet.» «Jeg enser ikke fjaset ditt», sa Torstein. «Dette er ramme alvoret, det er ikke fjas», sa Gunnlaug. «Du skulle da først vite hva du selv vil – står du ikke på farten ut av landet, og later likevel som du tenker på å gifte deg? Du er ikke noe høvelig gifte for Helga, så lenge du er så ustø i rådene, og derfor regner jeg ikke dette frieriet for endelig.» «Hvor tenker du å få en frier fra til datter din, når du ikke vil gi henne til sønn av Illuge Svarte?» sa Gunnlaug. «Eller hvor i Borgarfjord finnes den som er gjevere enn han?» «Jeg gir meg ikke inn på noen mannjevning», svarte Torstein, «men var du slik en mann som Illuge Svarte, så ble du visst ikke vraket.» Gunnlaug spurte: «Hvem vil du gifte datter din med heller enn med meg?» «Her er både stort og godt mannevalg», svarte Torstein: «Torfin på Raudamel har syv sønner, og Ånund på Mosfell har tre, og det er godt mannskap i alle sammen.» Gunnlaug sa: «Verken Ånund eller Torfin kan måle seg med min far, der blir du òg for stutt, det er synbart. Eller hva kan du sette imot det at han gikk imot Torgrim gode Kjallakssønn og sønnen hans på Tornestinget og vant alt det striden sto om?» «Jeg skremte bort Steinar, sønn til Ånund Sjane», sa Torstein, «og det syntes folk var nokså godt gjort.» Gunnlaug svarte: «Der nøt du godt av Egil, far din, ellers skal det visst nytte få bønder å vrake meg som måg.» «Du kan gå frem med trusler mot dem oppe i fjellet», sa Torstein, «men her ute på Myrene kommer du ikke langt med slikt.» Om kvelden kom de hjem. Og om morgenen red Gunnlaug opp til Gilsbakke og ba faren ri utover med seg og være talsmann for ham på Borg. Illuge svarte: «Du er en urådsmann – her rår du deg til å fare utenlands, og så later du som du vil av sted og fri. Slikt er ikke etter Torsteins hug, det vet jeg.» Gunnlaug sa: «Jeg tenker meg ut likevel, men jeg blir ikke glad uten at du støtter meg i dette.» Efter det red Illuge selv tolvte hjemmefra og ut til Borg, og Torstein tok vel imot ham. Tidlig om morgenen sa Illuge til Torstein: «Jeg vil tale med deg.» Torstein svarte: «La oss gå opp på haugen og tales ved der», og det gjorde de. Gunnlaug gikk med dem. Da sa Illuge: «Gunnlaug, min frende, sier at han har bedt deg om Helga, din datter. Og jeg vil nå vite hvilken utgang den saken skal få. Du kjenner ætten hans og hva vi eier. Og vi skal ikke spare på gård til ham eller på godord, om det kan hjelpe på saken.» Torstein svarte: «Jeg har det å si på Gunnlaug, at jeg synes han er vinglete. Var han deg lik i lynne, da skulle jeg ikke holde igjen.» «Dette vil slite vennskapet vårt», sa Illuge, «om du ikke holder oss gode nok.» Da sa Torstein: «For dine ord og vårt vennskaps skyld skal Helga være lovet til Gunnlaug, men ikke festet til ham, og bie i tre år. Men Gunnlaug skal fare utenlands og lære seg gjeve menns skikker. Men jeg skal være løst fra avtalen om han ikke kommer til den tid eller jeg misliker lynnet hans.» Dermed skiltes de. Illuge red hjem, og Gunnlaug red til skips. Og da de fikk bør, stakk de til havs og tok land i Nord-Norge og seilte inn gjennom Trondheim til Nidaros, og lå i havn der og losset.

 

9. GUNNLAUG HOS ERIK JARL

På den tid rådet Erik Jarl Håkonssønn og hans bror Svein for Norge. Erik bodde på ættegården Lade og var en mektig høvding. Skule Torsteinssønn var hos jarlen den gang, han var hans hirdmann og vel likt av ham. Det er sagt at Gunnlaug og Audun Festargram gikk med ti mann inn til Lade. Gunnlaug var kledd i grå kjortel og hadde hvit sokkebrok. Han hadde en svull på vristen, som det rant blod og verk av når han gikk. Slik gikk han frem for jarlen, og Audun med, og hilste ham sømmelig. Jarlen kjente Audun og spurte etter nytt fra Island, og Audun fortalte det som var. Jarlen spurte så Gunnlaug hvem han var, og han sa hva han het, og hva ætt han var av. Jarlen sa: «Skule Torsteinssønn, hva slags mann er denne på Island?» «Herre», sa han, «ta vel imot ham, han er sønn av en av de beste menn på Island, Illuge Svarte på Gilsbakke, og min fosterbror.» «Hva feiler det foten din, islending?» sa jarlen. «Det er en svull, herre», sa han. «Men du halter ikke likevel?» «Ikke skal en gå haltende så lenge begge føtter er jevnlange», svarte Gunnlaug. En hirdmann som het Tore, sa da til jarlen: «Han er stor i munnen, denne islendingen, det var vel om vi prøvde ham litt.» Gunnlaug så på ham og sa:

I hirden går én,

som er bare til mén.

Tro ham vart,

han er ond og svart.

Da tok Tore etter øksen. «Hold fred!» sa jarlen, «slikt skal en aldri ense. Men hvor gammel er du, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg er atten år.» «Da spår jega at du ikke blir atten til», sa jarlen. Gunnlaug sa nokså lavt: «Si ikke ondt over meg, si heller noe godt over deg selv.» Jarlen spurte: «Hva sa du nå, islending?» Gunnlaug svarte: «Jeg sa som jeg syntes: at det ikke høver at du sier ondt over meg, men at du ber om noe du selv trenger til.» «Hva er det?» sier jarlen. «At du ikke må få slik dødsdag som din far, Håkon jarl», sa Gunnlaug. Jarlen ble rød som blod og ba dem ta denne galningen, og det fort. Da gikk Skule frem for jarlen og sa: «Herre, gi mannen nåde for min skyld, og la ham fare bort med en gang.» Jarlen sa: «Vil han ha nåde, så får han dra av sted med det samme og aldri komme i mitt rike mer». Da gikk Skule ut med Gunnlaug og ned til bryggene. Der lå en englandsfarer seilferdig, og der fikk Skule rom for Gunnlaug og Torkell, frenden hans. Men Gunnlaug ga Audun skipet sitt i varetekt og det godset han ikke tok med seg. Gunnlaug og skipsfellene seilte så over Englandshavet, og ut på høsten kom de til Londonbryggene, og der satte de skipet opp.

 

10. GUNNLAUG HOS KONG ADALRÅD

Den gang rådet kong Adalråd Jatgeirsønn for England. Han var en god konge. Han satt i London den vinteren. Gunnlaug gikk straks opp til kongen og hilste ham vel og sømmelig. Kongen spurte hva landsmann han var. Gunnlaug fortalte det. «Og derfor har jeg søkt Dem, Herre, at jeg har gjort et kvad om Dem, og jeg ville gjerne De hørte det.» Kongen sa at det skulle han gjøre. Gunnlaug sa frem kvadet vel og flytende; det var en dråpe, og omkvedet var slik:

Hele hæren, som følger

Englands gavmilde, djerve

fyrste, som Gud ham frykter,

folket bøyer seg for ham.

Kongen takket ham for kvadet og gav ham i bragelønn en skarlagens kappe, fôret med skinn av beste slag og gullsydd helt ned til skjøtene, og gjorde ham til hirdmann. Gunnlaug ble hos kongen den vinteren og var i akt og ære der. En morgen tidlig møtte Gunnlaug tre menn på gaten, og han som var den øverste av dem, het Tororm. Han var stor og sterk og vrang av seg. Han sa: «Lån meg noen penger, nordmann.» Gunnlaug svarte: «Det er ikke rådelig å overlate sitt gods til en ukjent mann.» Han sa at han skulle betale tilbake til avtalt tid. «Så skal jeg våge det», sa Gunnlaug og lot ham få pengene. Litt senere møttes Gunnlaug og kongen, og Gunnlaug fortalte da om lånet. «Nå var du uforsiktig», svarte kongen, «denne Tororm er en slem ransmann og viking, ha ingenting med ham å gjøre. Jeg skal gi deg de pengene.» «Da er det ille stelt for oss som er Deres hirdmenn», svarte Gunnlaug. «Vi går på sakesløse menn, men lar slike sitte og holde pengene våre tilbake. Det skal aldri hende!» Litt senere traff han Tororm og krevde ham for pengene, men han sa at han ikke ville tilbakebetale. Gunnlaug kvad da denne visen:

Uråd er det, sverdsangs

gud, for deg å ta mitt

gull – med kunster du tvinger

ikke sverdsoddens farger .

Vit, det var aldri for intet

«Ormetunge» jeg kaltes;

ung fikk jeg navnet i eie.

Verre det nå skal sannes.

«Nå vil jeg by deg oppgjør etter loven», sa han, «enten gjør du opp for deg, eller du går på holm med meg etter tre dagers frist.» Da lo vikingen og sa: «Det har ingen budt meg før, du, å gå på holm med meg – så arm en lott mang en mann fikk, som prøvde seg med meg! Det er jeg mer enn villig til.» Dermed skiltes de for den gang. Gunnlaug sa kongen det som var hendt. «Nå er det rent ille», sa kongen. «Denne mannen kan tåle alle våpen. Nå skal du fare frem etter mitt råd. Her er et sverd som jeg vil gi deg, med det skal du slåss. Men vis ham et annet.» Gunnlaug takket kongen. Da de nå var klare til å gå på holm, spurte Tororm hva slags sverd han hadde. Gunnlaug dro det ut og viste ham det, men kongsgaven hadde han bundet til armen med en løkke om håndtaket. Da berserken så sverdet, sa han: «Det er jeg ikke redd for», og langet ut etter Gunnlaug med sitt sverd og hugg nesten hele skjoldet av armen hans. Så hugg Gunnlaug med kongsgaven, og berserken gadd ikke dekke seg, for han tenkte det var samme sverdet Gunnlaug hadde vist ham, og Gunnlaug ga ham banehugg med det samme. Kongen takket ham for verket, og han fikk stort ry av det i England og vidt omkring annetsteds. Om våren, da skipene tok til å fare utenlands, ba Gunnlaug kong Adalråd om lov til å gjøre en reise. Kongen spurte hvor han tenkte seg hen. «Jeg vil gjøre det som jeg har lovet», svarte Gunnlaug og kvad denne visen:

Enda jeg tre konger

og to jarler skal gjeste.

Lovet har jeg landenes

høye fyrster å komme.

Stevner du meg tilbake,

kommer jeg, rikdomsgiver,

du som til erme for hærmann

røde ormeseng skjenket.

«Da skal du også fare», sa kongen og ga ham en gullring som veide seks ører, «men så skal du love meg å komme tilbake til meg til høsten, for jeg vil ikke slippe deg, slik dugelig kar som du er.»

 

11. GUNNLAUG I DUBLIN

Siden seilte Gunnlaug fra England nord til Dublin med kjøpmennene. Den gang rådet kong Sigtrygg Silkeskjegg for Irland. Han var sønn av Olav Kvaran og dronning Gormlad, og hadde nylig tatt ved riket. Gunnlaug gikk frem for kongen og hilste ham vel og ærbødig, og kongen tok sømmelig imot ham. Gunnlaug sa: «Jeg har gjort et kvad om Dem, og jeg ville De skulle høre det.» Kongen sa: «Ennå har ingen budt seg til å bære frem et kvad til meg, og jeg skal visst høre på.» Gunnlaug kvad da ei dråpe; omkvedet gikk slik:

Sigtrygg i krig

før ulv med lik.

Og dette er litt av dråpa:

Vel jeg det vet:

Kvaran kongen het,

om hvis sønn seg nu

lovord vil snu.

 

Kongen mot meg

gavmild viser seg.

Gullring ei han sparer,

slik han skalden svarer.

 

Si da fyrsten meg,

om han kvad om seg

mere praktfullt fikk

dråpabygget slik.

Kongen takket ham for kvadet og kalte til seg skattmesteren sin og sa: «Hvordan skal jeg lønne kvadet?» «Som du vil, herre», svarte han. «Er det god lønn», spurte kongen, «om jeg gir ham to knarrer?» Skattmesteren svarte: «Det er for mye, herre, andre konger gir i bragelønn gode og dyre ting, et godt sverd eller en god gullring.» Kongen ga ham av sine egne klær en ny skarlagenskjortel, utsydd med gull, og en kappe, fôret med kostelig skinn, og en gullring som veide en mark. Gunnlaug takket ham vel og ble der en kort tid, men så for han derfra til Orknøyene.

 

12. GUNNLAUG PÅ ORKNØYENE

Den gang rådet Sigurd Lodvessønn jarl for Orknøyene, og han tok seg alltid av islendinger. Gunnlaug hilste jarlen og sa at han hadde et kvad å bære frem for ham. Jarlen sa at han ville høre kvadet, så god ætt som Gunnlaug var av på Island. Gunnlaug sa frem kvadet, det var en flokk og vel diktet. Jarlen ga ham en bredøks med sølvinnlagt skaft til lønn for kvadet og ba ham være hos seg. Gunnlaug takket for gaven og for tilbudet, men sa at han måtte fare øst til Sverige. Deretter gikk han om bord på et kjøpmannsskip som skulle til Norge, og kom østover til Kongehelle om høsten. Torkel, frenden hans, var med på hele ferden. I Kongehelle fikk de seg følge helt opp til Vestergautland og kom til den kjøpstaden som heter Skara.

 

13. GUNNLAUG HOS SIGURD JARL I GAUTLAND

Der rådet en jarl som het Sigurd, han var noe til års. Gunnlaug gikk frem for ham og hilste ham sømmelig og sa han hadde gjort et kvad om ham. Jarlen ville gjerne høre det, og Gunnlaug sa frem kvadet; det var en flokk. Jarlen takket og lønnet ham vel og ba ham være der vinteren over. Sigurd jarl holdt et stort gjestebud i julen. Dagen før jul kom det sendemenn nord fra Erik jarl i Norge, tolv i tallet, de for med gaver til Sigurd jarl. Jarlen tok vel imot dem og ga dem plass nærmest Gunnlaug. Der var mye skjemt ved drikken. Gautene talte om at ingen jarl var større og navnkunnigere enn Sigurd, men nordmennene mente Erik jarl var den største av dem. Om dette trettet de; men så ble de enige om å ta Gunnlaug til oppmann i saken. Gunnlaug kvad da denne visen:

Mangt dere sier om denne

jarl til sverdets svinger,

høye bølger så han,

grånet er han i kampen;

enda flere bølger

blå har seireren Erik

sett på stormfullt østhav

stige mot bølgehesten.

På begge sider var de vel fornøyd med avgjørelsen, men nordmennene best. Da julen var over, for sendemennene derfra med gode gaver fra Sigurd til Erik jarl. De fortalte da Erik om Gunnlaugs ord. Jarlen syntes at Gunnlaug hadde vist ham oppriktig vennskap, og lyste at Gunnlaug skulle være trygg og sikker i hans rike, noe Gunnlaug i etterkant fikk høre. Sigurd jarl ga Gunnlaug følge øst til Tiundaland i Svitjod, som han ba om.

 

14. GUNNLAUG OG RAVN I SVITJOD

På den tid rådet kong Olav svenske for Svitjod. Han var sønn av kong Erik Seiersæl og Sigrid Storråde, datter av Skoglar-Toste. Han var en mektig konge, men ville vises ære òg. Gunnlaug kom til Uppsala om våren straks før svenskenes ting-tid. Han fikk kongen i tale og hilste ham, og kongen tok vel imot ham og spurte hvem han var. Han svarte at han var fra Island. Kongen sa: «Ravn, hva folk er han av på Island?» Da steg det en stor og kjekk mann opp fra benken på den andre siden av skålen, og gikk frem for kongen og sa: «Herre, han er av en av de beste ættene hjemme, og selv er han en meget kjekk mann.» «La ham da sette seg ved siden av deg», sa kongen. Gunnlaug sa: «Jeg har et kvad å bære frem for Dem, og jeg ville gjerne at De lot meg gjøre det og hørte på.» «Gå først og sitt», sa kongen, «det er ikke tid nå til å høre på kvad.» De gjorde så. Gunnlaug og Ravn tok da til å tales ved og fortalte hverandre om ferdene sine. Ravn sa at han hadde reist fra Island til Norge sist sommer og tidlig på vinteren, øst til Svitjod. De kom snart vel overens. En dag, da tinget var over, sto de begge for kongen, Gunnlaug og Ravn. Da sa Gunnlaug: «Nå ville jeg gjerne at De hørte kvadet mitt, herre.» «Ja, nå kan det høve», sa kongen. «Nå vil jeg bære frem mitt kvad», sa Ravn. «Gjerne det», sa kongen. «Da vil jeg si frem mitt først», sa Gunnlaug, «om De så vil.» «Jeg har retten til å kvede først, herre», sa Ravn, «ettersom jeg kom til Dem først». «Hvor var det at min far sto bak din?» sa Gunnlaug, «det var ingensteds, og slik skal det være med oss òg.» Ravn svarte: «La oss syne så meget folkeskikk at vi ikke slåss om dette, men lar kongen rå.» Kongen sa: «Gunnlaug skal kvede først, for han blir arg om han ikke får det som han vil.» Gunnlaug kvad da den dråpa som han hadde gjort om kongen. Da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Ravn, hvordan var kvadet gjort?» «Vel, herre», sa Ravn, «det er storslått, men ufagert og noe stivt, som Gunnlaug selv.» «Nå skal du bære frem ditt kvad, Ravn», sa kongen. Han gjorde så, og da han var ferdig, spurte kongen: «Nå, Gunnlaug, hvordan var dette kvadet gjort?» «Vel, herre», svarte Gunnlaug, «det er et fagert kvad, som Ravn selv er å se på, men litt merkelig. Men hvorfor dikter du en flokk om kongen, Ravn? Mener du ikke han er verd en dråpe?» Ravn sa: «La oss ikke tale om dette lenger, det kan vi få høve til siden», og dermed skiltes de. Litt siden ble Ravn hirdmann hos kong Olav og ba om lov til å fare bort. Kongen ga ham lov til det. Da Ravn var reiseklar, sa han til Gunnlaug: «Nå skal det være slutt med vennskapet oss imellom, fordi du ville sette meg ned hos den som makten hadde. En gang skal jeg bringe deg i vanære på samme måte som du prøvde å skjemme meg her.» «Jeg er ikke redd for trusselen din», sa Gunnlaug, «og det sted finnes ikke der jeg får mindre respekt enn du.» Kong Olav ga Ravn gode gaver da de skiltes, og så for han bort.

 

15. RAVN BER OM HELGA

Ravn for vestover om våren og kom til Trondheim og gjorde skipet sitt ferdig og seilte til Island om sommeren. Han la til lands i Leirvåg under Heien. Frender og venner ble glade da de så ham, og han var hjemme hos faren den vinteren. Om sommeren traff han frenden sin, Skafte lovsigemann. Da sa Ravn: «Jeg ville gjerne ha deg til talsmann når jeg akter å be Torstein Egilssønn om datteren hans, Helga.» Skafte svarte: «Er ikke hun alt lovet bort til Gunnlaug Ormstunge?» «Har ikke den tiden de avtalte, nå gått?» sa Ravn, «ellers er han vel nå så stor på det at han verken enser eller husker dette.» «Gjør da som du vil», svarte Skafte. Siden gikk de med mange i følge til Torstein Egilssøns bod. Han tok vel imot dem. Skafte sa: «Ravn, min frende, vil be om Helga, din datter. Du vet hva ætt han er av, og at han verken mangler rikdom eller manndom og heller ikke god støtte av frender og venner.» Torstein svarte: «Hun er alt lovet bort til Gunnlaug, og jeg vil stå ved avtalen oss imellom i ett og alt.» Skafte sa: «Har ikke de tre vintrene som dere var forlikte om nå passert?» «Jo», sa Torstein, «men ikke sommeren. Og han kan komme før det er slutt på den.» «Men hvis han nå ikke kommer til vinternatt, hva for et svar kan vi da vente på det vi ber om?» sa Skafte. Torstein svarte: «Vi treffes vel her til sommeren igjen. Da kan vi finne ut hva som er mest tilrådelig. Men nå er det ingen mon i å tale mer om dette.» Dermed skiltes de, og folk red hjem fra tinget. Det spurtes snart at Ravn hadde bedt om Helga.

Gunnlaug kom ikke ut til Island den sommeren. På Alltinget neste sommer la Skafte og Ravn all den makt de vant på saken, og sa at Torstein var løst fra all avtale med Gunnlaug. Torstein svarte: «Jeg har få døtre å gifte bort, og jeg vil nødig at noen mann skulle få noe å si på dem. Nå vil jeg først treffe Illuge Svarte». Og det gjorde han. Da de såes, sa Torstein: «Synes du ikke jeg er løst fra all avtale med Gunnlaug, sønnen din?» Illuge sa: «Det er nok så, om du vil. Jeg kan ikke si større til eller fra om den ting, ettersom jeg ikke vet hva Gunnlaug tenker på.» Torstein gikk da til Skafte, og de ble forlikt om at det skulle bli bryllup på Borg ved vinternattstid, dersom Gunnlaug ikke kom den sommeren. Men hvis Gunnlaug kom og sto ved trolovelsen, skulle Torstein være løst fra all avtale med Ravn. Efter det red folk hjem fra tinget, og tiden gikk, men Gunnlaug kom ikke. Helga var ille ved – hun likte ikke denne beslutningen.

 

16. GUNNLAUG KOMMER TIL ISLAND

Nå er det å si om Gunnlaug at han for fra Svitjod til England samme sommeren Ravn for til Island, og fikk gode gaver av kong Olav ved avskjeden. Kong Adalråd tok vel imot Gunnlaug, og han var hos ham den vinteren som en av kongens gode menn. På den tid rådet Knut Sveinsson den mektige for Danmark. Han hadde nylig tatt imot farsarven og truet jevnlig med å herje på England, fordi hans far, kong Svein, hadde vunnet seg et stort rike i England før han døde der vest. Den tid var det en stor dansk hær der i landet. Høvding for den var Heming, sønn av Strut-Harald jarl og bror av Sigvalde jarl, og han holdt det riket under Knut som kong Svein hadde vunnet. Om våren ba Gunnlaug kongen om orlov til å fare bort. Han svarte: «Det sømmer seg ikke at du farer fra meg, slik ufred som det nå lager seg til her i England – er du ikke min hirdmann?» «De skal råde, herre», sa Gunnlaug, «men gi meg lov å fare til sommeren, hvis ikke danene kommer.» «Vi får se når den tid kommer», sa kongen. Nå led den sommeren og vinteren med, og danene kom ikke. Og etter midtsommer fikk Gunnlaug lov av kongen å fare. Han for øst til Norge og traff Erik jarl på Lade i Trondheim. Jarlen tok vel imot ham og ba ham være hos seg. Gunnlaug takket for tilbudet, men sa han likevel først ville fare ut til Island og treffe festemøen sin. Jarlen sa: «Nå er de borte alle de skipene som skulle til Island.» Da sa en hirdmann: «Hallfred Vandrådeskald lå her i går ute under Agdenes.» Jarlen sa: «Det kan nok være, han seilte herfra for fem netter siden.» Erik jarl skaffet da Gunnlaug skyss ut til Hallfred, og han tok imot ham på beste måte. De fikk bør med en gang, og det var stor glede på dem. Dette var langt ut på sommeren. Hallfred spurte Gunnlaug: «Har du hørt at Ravn Ånundssønn har bedt om Helga den fagre?» Gunnlaug sa han hadde hørt om det så vidt. Hallfred fortalte det han visste, og la til at mange mente at Ravn ikke var dårligere kar enn Gunnlaug. Gunnlaug kvad da en vise:

La bare østenvinden

leke kraftig med sjøens

ski en uke til ende –

nå er børen den beste.

Ei til lenge å leve

stunder jeg, men til å vite

at meg ingen kaller

mindre enn Ravn i mannsferd.

Hallfred sa: «Det var godt for deg om du kom bedre fra det med Ravn enn jeg gjorde. Jeg kom med skipet mitt til Leiruvåg for fem år siden. Jeg var skyldig en av huskarene til Ravn en halv mark sølv, og den ville jeg ikke ut med. Men da red Ravn ned til oss med seksti mann og hugg ankertauet over, så skipet drev inn på leiren og holdt på å slå seg istykker. Jeg måtte gi Ravn selvdømme og måtte betale en hel mark. Dét er det å si om mitt møte med ham.» Nå kom de til å tale om Helga, og Hallfred hadde mange lovord om hvor ven hun var. Gunnlaug kvad da denne visen:

Fåfengt vil den tause

Odens-stormens vekker

søke å vinne kåpens

jord under linet, det hvite;

ti i mine unge

år jeg ofte lekte

på det gull-lands lyse

gullskinnende odder.

«Det var en velgjort vise», sa Hallfred. De tok land i Raunshavn nord på Melrakkesletten, en halv måned før vinternattstid, og trakk skipet opp der.

 

17. TORD OG GUNNLAUG BRYTES

Det var en mann som het Tord og var sønn av en bonde der på sletten. Han tok ryggtak med kjøpmennene, og de kunne ikke stå seg mot ham. Så skulle han og Gunnlaug brytes. Men natten før hadde Tord bedt Tor om seier for seg. Og da de møttes dagen etter og det bar ihop med dem, spente Gunnlaug krok for Tord og felte ham hardt i bakken. Men den foten Gunnlaug sto på, gikk av ledd med det samme, så han falt, han også. Da sa Tord: «Kan hende det ikke går deg bedre i en annen sak, heller.» «Hva da?» spør Gunnlaug. «Saken med Ravn», sa Tord, «hvis han får Helga den fagre ved vinternattsleite. Jeg var til stede på Alltinget da det ble avtalt.» Gunnlaug svarte ikke. Foten ble trukket i ledd igjen og omslag lagt på, men den trutnet svært. Gunnlaug og Hallfred red med ti mann og kom ned på Gilsbakke i Borgarfjord samme lørdagskveld, som de drakk bryllup på Borg. Illuge ble glad da han så Gunnlaug, sønnen sin, og reisefellene. Gunnlaug sa han ville ride ut til Borg med det samme, men Illuge mente det var uråd, og det sa alle andre òg, men Gunnlaug holdt på sitt. Likevel ble det ikke noe av ferden, for han var ufør for fotens skyld, enda han ikke ville være ved det. Hallfred red hjem om morgenen til Hreduvatn i Norderådalen. Der rådet Galte, en bror av ham, for eiendommene deres. Det var en staut mann.

 

18. RAVNS BRYLLUP. GILDET PÅ SKÅNØY

Nå må vi fortelle om Ravn at han satt i bryllupet sitt på Borg, og det sier de fleste at det ikke var stor glede å se på bruden. Det er sant som det er sagt, at vanskelig glemmer en minnene fra ungdommen. På dette gildet fridde Sverting, Havr-Bjørns sønn, til Hungerd, Jofrids datter med Torodd og Torsteins stedatter. Bryllupet skulle stå på Skånøy etter jul den vinteren. Der bodde Torkell Torvessønn, en frende av Hungerd, sønn av Torve Valbrandssønn. Mor til Torve var Torodda, søster av Tunge-Odd. Ravn for hjem til Mosfell med Helga. Og da de hadde vært der en kort tid, var det en morgen, før de stod opp, at Helga lå våken, men Ravn sov og bar seg ille i søvne. Da han våknet, spurte Helga hva han hadde drømt. Ravn kvad da en vise:

I din arm jeg tyktes

at jeg lå hardt såret,

og din seng meg syntes

svømme av blod i drømmen,

og ei mer du klarte

meg å forbinde, kvinne.

Hva det så varsler, vet jeg,

varslet ei fryd betyr.

«Det skulle jeg ikke gråte over», sa Helga. «Ille har de visst sveket meg, for nå er Gunnlaug nok kommet hjem», sa hun og gråt sterkt. Litt senere spurtes det at Gunnlaug var kommet hjem. Da ble Helga så stri mot Ravn at han ikke kunne holde henne hjemme der, men måtte følge henne hjem til Borg igjen, og stor glede hadde han ikke av samlivet med henne. Nå gjorde folk seg ferdige til å fare til gjestebudet som skulle stå om vinteren. Torkel fra Skånøy hadde bedt Illuge Svarte og sønnen. Da Illuge stelte seg i stand til å fare, satt Gunnlaug i stuen og stelte seg ikke. Illuge kom og spurte: «Hvorfor steller du deg ikke i stand, frende?» «Jeg esler meg ikke til å fare», sa Gunnlaug. «Visst skal du fare», sa Illuge, «vold deg ikke den ulykken at denne ene kvinnen binder hugen din. Lat som du ikke enser det. Kvinner er det nok av alltid.» Gunnlaug gjorde da som faren sa. De kom til gjestebudet, og Illuge og sønnen fikk plass i det første høysetet, men Torstein Egilssønn og Ravn og brudgommens følge i det andre, rett imot Illuge. Kvinnene satt på pallen, og Helga den fagre satt nest etter bruden og gløttet ofte bort på Gunnlaug. Det gikk som det sies, at har en kvinne en mann i sinne, kan ikke øynene lenge det skjule. Gunnlaug var vel kledd, han hadde de gode klærne som kong Sigtrygg ga ham, og var på mange måter den første, syntes folk: både i styrke og i venhet og i vekst. Stor glede var det ikke i gildet. Den dagen gjestene gjorde seg ferdige til å fare bort, og konene gikk hver til sin kant for å gjøre seg i stand til reisen, gikk Gunnlaug til samtale med Helga, og de taltes ved en god stund. Da kvad Gunnlaug en vise:

Ormstunge hadde ingen

glad dag under fjellenes

sal, siden Helga den fagre

Ravns viv skulle hete;

lite enset den usle

far, hun har, min tunge, –

Seig er sverdregns-guden –

ung ble hun gift med penger.

Og videre kvad han:

Gullets jord, du stanset

gledeflommen i skalden;

vakre du, det verste

har jeg din far å lønne;

han og din mor fikk laget

fagreste mø under åkleet;

haugfolket hente den kunsten

mann og kone øvet.

Det var da Gunnlaug ga Helga kappen Adalrådsnaut. Det var en kostelig ting å ha, og hun takket ham meget for gaven. Da Gunnlaug gikk ut, var det kommet hester som sto salet og bundet ute på tunet, det var mange vakre dyr iblant. Gunnlaug kastet seg opp på en hest som sto der, og galopperte over tunet og dit hvor Ravn stod, så han måtte vike unna. «Du trenger ikke vike unna», sa Gunnlaug, «du har ikke noe å være redd for denne gangen. Men du vet hva du har gjort deg fortjent til». Ravn svarte og kvad en vise:

Sårflammens gud som vekker

valkyrjens storm – det var ille,

skulle for kjortel-disen

fiender vi bli i livet;

hærmann, syd for havet

finnes det mange slike

gode kvinner, det vet jeg;

hør på havhestens styrer!

Gunnlaug svarte: «Det kan så være at der er mange, men ikke synes jeg det.» Da løp Illuge og Torstein til og sa de ikke måtte egge hverandre. Da kvad Gunnlaug en vise:

Nå må jeg høre om Ravn at

han skal hete min like,

enda han for penger

fikk den letfagre, smykkede,

mens jeg hos gjeve Alråd

tapte min tid med å vente

våpenstorm – det er derfor

uglad jeg går her og stille.

Etter det red folk hjem hver til sitt, og alt var rolig og tidendeløst om vinteren. Etter at Helga hadde truffet Gunnlaug, hadde Ravn ingen glede av samlivet med henne.

 

19. HOLMGANGEN

Om sommeren red det mye folk til tings: Illuge Svarte og sønnene Gunnlaug og Hermund; Torstein Egilssønn og sønnen Kollsvein; Ånund fra Mosfell og alle hans sønner og Sverting Havr-Bjørnssønn. Skafte var fortsatt lovsigemann. En dag det var mye folk på lovberget, ba Gunnlaug om oppmerksomhet, etter at retten var avsluttet, og spurte: «Er Ravn Ånundssønn her?» Ravn svarte at det var han. Gunnlaug Ormstunge sa da: «Du vet at du har tatt min festemø fra meg og gjort oss til fiender, derfor vil jeg by deg holmgang her på tinget med tre netters frist på Øksaråholmen.» Ravn svarte: «Det er et bra tilbud, som ventelig var av deg, og jeg er mer enn villig, så snart du vil.» Dette syntes begges frender ille om, men det var loven den gang, at den som mente han hadde lidd urett, kunne by den annen holmgang, og da tre døgn var gått, var de ferdige til holmgangen. Illuge Svarte fulgte sønnen til holmen med meget folk, og med Ravn fulgte Skafte lovsigemann og faren og andre frender. Før de gikk ut på holmen, kvad Gunnlaug denne visen:

Sverdet jeg drog av slire,

ferdig til kampen går jeg

ut på Alltings-øren –

unne meg Gud å seire!

Kløve jeg skal med blank-sverd

lokkenes sæte på Helgas

hete elsker og hugge

uslingens hode av halsen.

Ravn svarte og kvad dette:

Skald, du vet ei hvem av

skalder seieren vinner;

sår-sigder er dragne

ferdig i ben å bite;

blir det enn meg som får bane,

spørre fra tinget skal smykket

kvinne – viv eller enke:

Modig stod mannen i striden.

Hermund holdt skjoldet for Gunnlaug, og Sverting Havr-Bjørnssønn for Ravn. Den som ble såret, skulle løse seg av holmen med to merker sølv. Ravn skulle hugge først, ettersom han var stevnet til holmen, og han hugg og traff øverst i skjoldet til Gunnlaug, og sverdet brast itu ved hjaltet, så hardt var hugget. Sverdsodden spratt opp fra skjoldet og traff Gunnlaug i kinnet, så det ble en ørliten rift. Da løp Ånund og Illuge imellom og mange andre òg. Gunnlaug sa: «Nå mener jeg at Ravn har tapt, ettersom han er våpenløs.» «Og jeg sier at du har tapt», sa Ravn, «for du er såret.» Gunnlaug var opphisset av sinne og sa at de ikke hadde fått prøve seg, men Illuge svarte at de ikke skulle prøve seg lenger denne gangen. Gunnlaug sa: «Det ville jeg, at Ravn og jeg møttes en annen gang, når ikke du, far, var der og skilte oss.» Dermed gikk de fra hverandre for den gang, og folk søkte hjem til bodene. Dagen etter ble det fastsatt i loven av lagretten at fra den dag skulle det være slutt på all holmgang, og dette ble gjort med alle de forstandigste menns råd som var der til stede, og det var de klokeste menn fra hele landet. Og det var den siste holmgangen som ble fremmet på Island, den hvor Ravn og Gunnlaug sloss. En morgen, da brødrene Gunnlaug og Hermund gikk ned til Øksaråen for å to seg, kom det mange kvinner gående på den andre siden av åen, og blant dem var Helga den fagre. Hermund sa: «Ser du venninnen din, Helga den fagre, der på andre siden av åen?» Gunnlaug kvad da denne visen:

Menneskers barn til uferd

fødtes møen den fagre;

alltid var det min lengsel

gullprydet viv å eie;

nå er det fåfengt å stirre

etter den svanefagre

gullringens dis – det svir i

mine svarte øyne.

Så gikk de over åen, og Helga og Gunnlaug taltes ved en stund. Og da de gikk øst over åen igjen, stod Helga og stirret etter Gunnlaug. Han så da tilbake over åen og kvad denne visen:

Øyenvippenes måne

skinte under brynenes lyse

himmel og strålte mot meg

blank som haukens øye;

og denne glans fra gullsmykket

kvinnes øye-måne

vil for meg og henne

vende alt til uferd.

Kort etter dette red folk hjem fra tinget, og Gunnlaug var på Gilsbakke. En morgen da han våknet, var alle de andre stått opp; han lå i en skapseng innenfor benken. Da kom det inn i skålen tolv mann og alle væpnet: Det var Ravn Ånundsønn. Gunnlaug sprang opp og trev våpnene sine, men Ravn sa: «Vær ikke redd. Nå skal du høre i hvilket ærend jeg kommer her. Du bød meg holmgang i sommer på Alltinget, men syntes ikke den ble fullprøvet. Nå vil jeg by deg at vi farer bort fra Island og utenlands begge to i sommer og går på holm i Norge. Der vil ikke frendene våre stå i veien for oss.» Gunnlaug svarte: «Talt som en mann! Og det tilbudet tar jeg gjerne imot. Og vil du, så bli her og ha det som du vil.» Ravn svarer: «Det er et godt tilbud, men denne gangen får vi ri bort straks», og dermed skiltes de. Frendene på begge sider syntes meget ille om dette, men kunne ikke gjøre noe ved det, så hårdt de tok det, begge to. Og så måtte det vel gå som det var laget.

 

20. RAVN FARER TIL NORGE

Nå er å si om Ravn at han gjorde skipet sitt ferdig i Leiruvåg. Blant dem som for med Ravn, er nevnt to menn, Grim og Olav, søstersønner av hans far, gilde menn begge to. Alle frendene til Ravn syntes det var ille at han for. Men han sa at han hadde budt Gunnlaug holmgang fordi han ikke hadde noen glede av å være gift med Helga, og så fikk den ene av dem falle for den annen, sa han. Så stakk han til sjøs så snart de fikk bør, og kom med skipet til Trondheim og var der om vinteren. Gunnlaug spurte han ikke til den vinteren, og sommeren over ventet han, og andre vinteren med var han i Trondheim, et sted som heter Levanger.

 

21. GUNNLAUG KOMMER TIL NORGE

Gunnlaug Ormstunge tinget seg rom på skipet til Hallfred Vandrådeskald nord på Sletten, men det drog ut før de ble ferdige. Da de fikk bør og stakk til sjøs, kom de til Orknøyene, og da var det straks vinter. Sigurd jarl Lodvessønn rådet da over øyene, og til ham for Gunnlaug og var der om vinteren – i akt og ære. Om våren rustet jarlen seg til hærferd. Gunnlaug fulgte ham, og de herjet den sommeren vidt omkring på Suderøyene og i Skottlandsfjordene og deltok i mange slag. Hvor de kom, var Gunnlaug den djerveste mann til å gå på, og hard og kald i kampen som ingen annen. Sigurd jarl nådde hjem tidlig på sommeren, men Gunnlaug gikk om bord på et skip med noen kjøpmenn som seilte til Norge, og skiltes fra Sigurd jarl i stort vennskap. Gunnlaug for nord til Trondheim til Erik jarl på Lade, og kom dit først på vinteren. Jarlen tok vel imot ham og bød ham å være hos ham, og det tok han imot. Jarlen hadde alt spurt det som hadde gått for seg mellom ham og Ravn, og han sa til Gunnlaug at han forbød dem å slåss i hans rike. Gunnlaug sa at det rådde jarlen for. Han var der om vinteren, men var fåmælt hele tiden. En dag om våren gikk Gunnlaug ute og Torkel, en av frendene hans, med ham. De gikk bort fra gården og kom til en voll med en mannring. Inne i mannringen stod det to menn med våpen og fektet. Den ene kalte de Ravn og den andre Gunnlaug. De som sto omkring, sa at islendingene var smålåtne folk og seine til å huske det de lovte. Gunnlaug merket at dette var gjort på spott, og at det var stor hån over ham, og gikk bort uten et ord. Men kort etter sa han til jarlen at han ikke lenger tålte å være til spott for hirdmennene på grunn av denne saken med Ravn, og ba jarlen gi ham følge til Levanger. Jarlen hadde hørt at Ravn var dratt fra Levanger og øst til Svitjod, og derfor ga han Gunnlaug lov til å fare og to mann til følge på ferden.

 

22. GUNNLAUG TREFFER RAVN

Gunnlaug for nå fra Lade med seks mann inn til Levanger. Samme dag som han kom dit om kvelden, var Ravn dratt om morgenen med fire mann. Derfra for Gunnlaug opp til Verdal og kom hver kveld dit som Ravn hadde vært natten før. Gunnlaug for til han kom til den øverste gården i dalen, som heter Sul. Derfra var Ravn dratt om morgenen. Gunnlaug stanset da ikke der, men for straks om natten, og om morgenen i solrenningen så de hverandre. Ravn var da kommet et sted det var to vann og mellom vannene en slett voll; det heter Gleipnesvollene. Ut i det ene vannet går det et lite nes som heter Dinganes. Der stanset Ravn og mennene hans på neset. De var fem i følge, og blant dem Grim og Olav, frendene hans. Da de møttes, sa Gunnlaug: «Det er vel vi har funnet hverandre.» Ravn ville ikke si imot, sa han. «Og nå kan du velge hva du vil», sa Ravn: «at vi slåss alle, eller bare vi to, men like mange skal det være på hver side.» Da sa Grim og Olav at de ikke bare ville stå og se på mens de sloss, og det samme sa Torkel Svarte, Gunnlaugs frende. Da sa Gunnlaug til dem som jarlen hadde gitt ham med: Dere skal sitte og se på, så dere kan fortelle om kampen.»

Og det gjorde de.

 

23. HOLMGANGEN PA DINGANES

Så gikk de løs på hverandre, og modig sloss de alle sammen. Grim og Olav gikk begge mot Gunnlaug alene, men det endte med at han drepte dem begge, og selv var han usåret ennå. Dette sanner Tord Kolbeinssønn i det kvadet som han gjorde om Gunnlaug Ormstunge:

Gunnlaug la i marken

Olav og Grim, før han nådde

med sitt sverd, det kvasse,

kampglade Ravn å tvinge,

harm han sto i striden,

tre modige hærmenn

hugg han – med blodige hender

mennene han felte.

Imens sloss Ravn og Torkel svarte, Gunnlaugs frende. Torkel falt og lot livet der, og til sist falt alle Gunnlaugs og Ravns menn. Så bar det ihop med de to, og de hugg store hugg og gikk hardt på hverandre, og var like ville begge to. Gunnlaug brukte sverdet Adalrådsnaut, og det var et overlag gildt våpen. Gunnlaug traff omsider Ravn med et veldig hugg, som tok foten av ham. Han falt ikke likevel, men trakk seg bort til en trestubbe og støttet seg på den. Da sa Gunnlaug: «Nå er du kampufør, og jeg vil ikke slåss med deg lenger, nå du er lemlestet.» Ravn svarte: «Det er så at jeg er ille medfaren, men ennå kunne jeg vel holde ut en stund, fikk jeg litt å drikke.» «Svik meg ikke da», sa Gunnlaug, «om jeg gir deg vann i hjelmen min.» «Jeg skal ikke svike deg», sa Ravn. Gunnlaug gikk da bort til en bekk og tok vann i hjelmen og ga ham. Han tok imot den med venstre hånd, men med høyre hugg han til Gunnlaug i hodet med sverdet, så han fikk et gapende sår. «Nå svek du meg stygt», sa Gunnlaug, «og æreløst for du frem mot meg som trodde deg.» Ravn svarte: «Det er sant som du sier; men jeg kunne ikke annet – jeg unte deg ikke Helga den fagres favntak.» Så sloss de på ny hårdt og kvasst, men det endte med at Gunnlaug vant over Ravn, og der lot Ravn livet. Da kom følgemennene fra jarlen frem og bandt om såret som Gunnlaug hadde i hodet. Han satt imens og kvad denne visen:

Venner, sverdmenn gjeve!

Ravn som alltid visste

spydenes storm å vekke,

møtte meg nyss i striden;

heftig som våpenregnet

som i morges, hærmenn,

på det steinete neset

strømmet over Gunnlaug.

Siden jordet de dem som var døde, og Gunnlaug satte de på hesten hans og fikk ham helt ned til Levanger. Der lå han i tre døgn og fikk full tjeneste av presten, før han døde. Han ble jordet ved kirken der. Alle fant det var stor skade at det skulle gå slik med Gunnlaug og Ravn, og at de skulle late livet på den måten.

 

24. ILLUGE OG ÅNUND DRØMMER OM SØNNENES DØD

Om sommeren, før denne tidende spurtes ut til Island, drømte Illuge Svarte hjemme på Gilsbakke at Gunnlaug kom til ham tilsølt av blod og kvad denne visen for ham – Illuge mintes den da han våknet, og kvad den siden for andre:

Ravn meg hugg med brynjens

klingende fisk – men den kvasse

sverd-egg, jeg lot blinke,

bet ham selv i foten;

da fikk grådig valravn

vasse gjennom sårmyr

valkyrjens høye kampstav

kløyvet Gunnlaugs hode.

Samme natten hendte det sør på Mosfell at Ånund drømte at Ravn kom til ham, blodig over det hele, og kvad denne visen:

Rødt ble sverdet, da sverdgud

såret meg hinsides havet;

skjold-troll rente mot skjoldet,

prøvde seg på dets runding.

Blodige blod-gåsunger

sto i blod over hodet,

enda en gang fikk sårgrisk

sårfugl i sårsjø vade.

På Alltinget sommeren etter sa Illuge Svarte til Ånund på lovberget: «Tenker du å gi meg bot for sønnen min, som din sønn svek mot ord og avtale?» Ånund svarte: «Langt er det fra min tanke å bøte for ham, så sårt som jeg har sørget over det møtet deres, men heller ikke vil jeg kreve bøter av deg for min sønn.» «Vil du ikke bøte, så skal snart noen av dine frender eller ættmenn få unngjelde for det», sa Illuge. Han var meget uglad hele sommeren etter tinget.

 

25. HEVN FOR GUNNLAUG

Så er sagt, at om høsten red Illuge fra Gilsbakke med tretti mann og kom til Mosfell tidlig på morgenen. Ånund og sønnene hans kom seg unna til kirken, men Illuge tok to frender av ham – den ene het Bjørn, ham drepte de, og den andre het Torgrim, ham hugg de foten av. Etter det red Illuge hjem, og dette fikk Ånund ikke hevnet. Hermund Illugessønn sørget meget over broren Gunnlaug og syntes ikke han var fullhevnet med det som gjort var. Ånund på Mosfell hadde en brorsønn som het Ravn, han var en stor kjøpmann og eide et skip som sto på land i Hrutafjord. Om våren red Hermund Illugessønn alene hjemmefra og nordover Holtavardeheien til Hrutafjord og ut på Bord-øren til kjøpmannsskipet. Det var da nesten seilklart. Ravn styresmann var på land og mange mann med ham. Hermund red bort til ham og stakk spydet gjennom ham og red sin vei med en gang. Men alle Ravns reisefeller stod håndfalne og lot ham ri. Det ble aldri lagt noen bøter for dette drapet; og dermed var det slutt på striden mellom Illuge Svarte og Ånund på Mosfell.

 

26. HELGAS ANNET EKTESKAP

Da en tid var gått, giftet Torstein Egilssønn bort datteren Helga til en mann som het Torkell, sønn av Halkell, han bodde ute i Raundal. Helga for hjem med ham og ble der, men noen elsk til ham fikk hun ikke, for hun kunne ikke glemme Gunnlaug, enda han var død. Likevel var Torkell en kjekk mann, rik og en god skald. De hadde mange barn sammen. En sønn het Torarin og en Torstein; det var flere barn også. Den største gleden Helga hadde, var å bre ut kappen Gunnlaugsnaut og se lenge på den. En gang kom det en stor sott på gården hos Torkell og Helga, og mange lå der og led lenge. Helga ble også syk, men holdt seg oppe. En lørdagskveld satt Helga i ildskålen og støttet hodet mot husbondens kne. Da lot hun dem hente kappen Gunnlaugsnaut, og da den kom, rettet hun seg opp og bredte den ut foran seg og så på den en stund. Så seg hun bakover i husbondens fang og var død. Da kvad Torkell denne visen:

I min arm jeg sorgfull

la min gode hustru,

Gud lot døden komme

til min lyse lin-dis,

jeg har lidt det tyngste

noen mann kan lide – –

Helga ble ført til kirke og jordet. Torkell bodde der etter henne. Helgas død syntes alle var et stort tap, som ventelig var.

Og her ender sagaen.