Brukeren i sentrum

Overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn er en utfordring til hele bibliotekfeltet. Da tenker jeg både på den sosiale institusjonen vi kaller Bibliotek, på profesjonen vi kaller Bibliotekar og på fagområdet mange kaller Bibliotek- og informasjonsvitenskap. Endringskreftene er både tekniske og sosiale. Endringen drives framover av den teknologiske utviklingen, som fortsatt holder et meget høyt tempo. Men det er de sosiale konsekvensene - altså menneskenes bruk av teknologien - som er avgjørende.

Bibliotekenes store slagord har lenge vært: brukeren i sentrum. Når Brukeren flytter fra analoge til digitale medier, fra papirtekster til skjermtekster, og fra stasjonære til mobile terminaler, må Biblioteket flytte etter. Eller langsomt miste relevans.

Tabellen for bruk av medier på en gjennomsnittsdag er talende. Tabellen viser hvilken prosent av personene (9-79 år) som brukte ulike medier i årene 1991 til 2005:

	Endring	1991	1992	1994	1995	1996	1997	1998	1999	2000	2001	2002	2003	2004	2005
Tidsskrift, foreningsblad	0,61	18	14	16	16	16	15	14	15	14	13	14	13	12	11
Tegneserieblad	0,64	11	10	9	11	10	9	9	9	9	8	7	7	8	7
Ukeblad	0,76	21	20	22	20	18	17	16	15	17	14	16	16	17	16
Radio	0,77	71	65	67	66	59	61	59	60	57	56	58	58	58	55
Aviser	0,88	84	84	85	84	82	84	81	81	77	78	77	77	75	74
Video	0,90	10	10	11	8	9	9	8	9	10	9	10	9	10	9
Bøker	1,04	24	21	18	19	19	17	18	19	20	22	23	23	23	25
Plater, kassetter, CD, MP3	1,05	43	38	44	38	37	41	42	44	50	47	49	45	47	45
Fjernsyn	1,05	81	81	82	84	82	84	83	84	82	85	85	84	83	85
Hjemme-PC	4,27*	..	..	11	9	12	13	17	21	25	33	31	36	36	47
Internett	7,86**	..	..	..	..	..	7	10	18	27	35	35	42	44	55

* Forholdstallet 2005 / 1993. ** Forholdstallet 2005 / 1997

 Kilde: Mediebruksundersøkelsene, Statistisk sentralbyrå.

Aviser og blader ligger på en synkende kurve. Det samme gjør radio og video. Bøker, musikk og fjernsyn holder stand. Hjemme-PC og Internett skyter i været.

Det greske ordet bibliotheke betyr bokhylle eller boklager eller boksamling. Det første leddet biblios finner vi også i bibliofil, som jo betyr bokelsker, og i bibliografi, som  betyr bokbeskrivelse. Det andre leddet theke forekommer i kartotek, mediatek og apotek. På latin er apotheca et lager av varer eller vin. Etymologisk sett er en apoteker en lagersjef.

Det er bøker og samlinger de fleste forbinder med biblioteket som institusjon. Det forteller en stor rapport fra OCLC. Dette bildet passer godt med forestillingen om bibliotekaren som en samlingsbestyrer - og om bibliotekfag som alle de kunnskaper man trenger for å forvalte en større boksamling.

Og det er her vi møter hovedpersonen i dette foredraget - Katalogen. I papirets epoke, i den industrielle verden, var bibliotekkatalogen fagets tabernakel. Brukerne fikk lov til å åpne skuffene og bla i kortene.  Men bare de skriftlærde kunne forandre katalogen. Bibliotekarene hadde studert de hellige tekster - Dewey og AACR, som bare de innvidde var i stand til å tolke. Bare de hadde lov til fjerne stangen som holdt hvert kort på sin rette plass.

Brukeren i sentrum, sa bibliotekarene. Men faglig sett var det katalogen som sto i sentrum. Katalogen var institusjonens kjerneteknologi. Katalogkunnskapen var profesjonens adelsmerke.

Katalogen kommer

Kataloger er gjenfinningsverktøy. Små boksamlinger trenger ikke kataloger. Vi kan selv holde oversikt over ti eller hundre bind. Biblioteket i Alexandria hadde kanskje sju hundre tusen bokruller. Hver bok omfattet gjerne flere ruller. Omregnet til vår tids bøker svarer dette til ca. hundre tusen bind.

Rullene lå i nisjer. Til hver rull var det festet en liten lapp  - nærmest en etikett - som  beskrev  innholdet i rullen.  Biblioteket hadde også en egen liste over verkene i samlingen - den såkalte Pinakes. Vi vet at grekerne og romerne hadde bibliotekeksperter, men ingen av deres verker har overlevd. Om de også hadde katalogeksperter, vet vi ikke. De bibliotekarene vi har informasjon om, var lærde filologer, ikke tekniske eksperter på koding, lagring og gjenfinning.

I middelalderen var boksamlingene så små  -  fra ti til ett tusen bind  -  at katalogen kunne være en enkel liste. Katalogen blir et viktig hjepemiddel - og dermed en mulig fetisj - når samlingene blir så store at katalogen blir nødvendig for å finne fram. Det som ikke finnes i katalogen, er i praksis tapt.

Utviklingen fra Gutenberg til 1960 tar jeg i ett jafs. Den klassiske kortkatalogen var et svar på masseproduksjonen av bøker.  Den gjorde det mulig å håndtere samlinger som var ti ganger og hundre ganger så store som i det aleksandrinske biblioteket. Bibliotekene ble like avhengige av katalogen som vi er av datasystemene - og katalogfolket steg i gradene. I bibliotekenes interne faglige hierarki tronet ekspertene på kat & klass på toppen.

Katalogens krav til ro, orden og nøyaktighet ble stemplet i bibliotekarenes hjerter. Den klassiske bibliotekar - yrkets habitus og karaktermaske - er formet av de store papirbaserte katalogene. Jeg har selv vokst opp med kortkataloger og brukte dem med ærbødighet.  Disse uendelige skuffer med sinnrikt ordnede kort stemte min bokglade sjel til andakt. Katalogen var veien til helligdommen. Det var bare naturlig at jeg - i 1964 - giftet meg med en ung og vakker bokhenter på Universitetsbiblioteket.

Teknologi og humaniora

I 1960 var design og drift av kortkataloger en selvsagt del av bibliotekfaget. Når det gjaldt kataloger, var bibliotekarene de eneste tekniske eksperter. Men profesjonen hadde et ambivalent forhold til teknikk og realfag. Katalogekspertene hadde høy intern prestisje. Men yrket trakk først og fremst til seg personer som var glade i bøker - og kanskje ikke fullt så glade i logistikk. Sansen for systemene var noe enkelte rekrutter ervervet seg underveis.

Så kom databasene. De skapte helt nye muligheter for bibliotekene og deres tjenester. Overgangen fra kortkatalog til digital katalog gikk i rykk og napp, med atskillig turbulens underveis. Da jeg startet på bibliotekutdanningen i 1992, var det fortsatt kortenes tenkesett som hersket.  IKT var noe ytre og  fremmed  - ikke en levende og integrert del av bibliotekarenes kompetanse.

Spenningen mellom datateknologi og faglig selvforståelse er fortsatt til stede. De fleste bibliotekarer  - og deres lærere - har ikke vokst opp med data som en del av sin sosiale hverdag. De nyeste studentkullene har et mer organisk forhold til teknologien. For de yngste - det amerikanerne kaller "tusenåringene" eller Millennials - er dataspill og Google like selvsagt som biler, lyspærer og barnetimesanmgen var for oss som ble født under og etter annen verdenskrig. ... hysj, hysj, hysj - vær stille som mus.

I bibliotekets lille verden har datateknologien skapt en hel serie kulturkonflikter. Men de vil snart gå over.  Når de grå pantere - som kanskje burde kalles papirtigrene - gir fra seg makten til neste generasjon, vil spenningen dale. Det er egentlig ikke snakk om verdikonflikter. De hissige  aktivistene i Elektronisk Forpost Norge står for de samme grunnleggende verdier som folkeopplysningsmafiaen i Nasjonalbiblioteket, Kulturdepartementet og ABM-utvikling. Konflikten er en generasjonskonflikt og dreier seg om forholdet til teknologi.

Dette er litt mer komplisert enn det kan høres ut til. Alle bibliotekarer har jo i praksis et intimt forhold til teknologi. Kortkatalogen var i seg selv et teknisk mesterverk. Men innenfor bibliotekfaget ble katalogen løftet fram som noe unikt og spesielt - ikke som ett av mange eksempler på gjenfinningssystemer. Katalogen ble nok anvendt på noen andre dokumenttyper - som musikk, fotografier og arkivalia. Men koding og gjenfinning ble ikke generalisert til meningsbærende objekter i sin alminnelighet. Bokas gravitasjonskraft var for sterk.

For bibliotekarene kunne katalogteknologien kanskje vært en bro til andre typer teknologi, til relevante matematiske disipliner og til en ekte  naturvitenskapelig forståelse. Noen personer og miljøer prøvde seg også i den retningen. Men de slo aldri rot i det praktiske bibliotekvesen, der snusfornuften herjet og jordnærhet var en dyd. Hvis det nye ikke er nyttig i morgen, er det ikke nyttig i det hele tatt. Punktum.      

Melvil Dewey var en kreativ nyskaper - og en kranglefant av klasse. Han oppfant DDK, startet det første bibliotektidsskrift, startet den første bibliotekutdanning - og brukte mye energi på å reformere amerikansk ortografi. Han grunnla et lite samfunn ved Lake Placid - og du kan fortsatt bestille Rost Bef med Buttrd Pes, Bred og Ice Crem i Lake Placid Club (Wikipedia ). Han støttet også det kunstige språket Ro, der ordenes form forteller hva de betyr. Alle fargeord starter med bofo. Rød er bofoc og gul er bofoc (Wikipedia).

Men etter at profeten hadde talt, ble åpenbaringens dører lukket og låst. Heretter måtte alle endringer skje gjennom komiteer. Katalogen ble et kultobjekt, elsket og æret, fryktet og forhatt. I dag vekker Google de samme følelsene. Det som ikke finnes i Google, forsvinner jo fra verdens bevissthet. Men det samme gjaldt jo de store katalogene. Det som ikke der var registrert, levde i limbo.

Katalogen som fetisj

Hvorfor kaller jeg Katalogen en fetisj? En fetisj er i utgangspunktet en gjenstand som blir løftet ut av hverdagen og dyrket som et hellig objekt. En fetisj, sier Wikipedia, er en naturlig gjenstand med overnaturlig makt. Fortrinnsvis noe som er laget av mennesker - og som har makt over mennesker. Ordet kommer fra det latinske factitius, altså noe som er laget.


Det var en gang en gretten, gammel gubbe som snakket om Varefetisjisme. Med det mente han at vi blir blendet av Varene og Butikkene - og glemmer Arbeidet og Fabrikkene som ligger bak. Vi ser varene som gjenstander og ikke som produkter - altså resultater av menneskelig arbeid. Det vi selv har skapt, river seg løs og blir en selvstendig makt.

Gubben het Karl Marx. De tre tjukke bindene av Kapitalen ble skrevet på biblioteket i British Museum.

I det erotiske liv snakker vi også om fetisjer. De erotiske fetisjene er spesielle gjenstander eller situasjoner som får folk til å tenne seksuelt. Grunnideen er den samme som hos Marx. Fetisjisme betyr at vår oppmerksomhet blir avledet fra saken selv - og retter seg mot et substitutt.

En skofetisjist er mer opptatt av fottøyet enn av levende kjøtt og blod. En katalogfetisjist er mer opptatt av katalogpostene enn av brukernes ønsker og behov.

Jeg mener ikke å kritisere katalogekspertene blant oss. De har samme viktige oppgave som skomakerne. Noen må lage våre varer og verktøy - og de bør helst være dyktige og engasjerte profesjonelle.

Kjærligheten til faget er i seg selv en God Ting.  Jeg tilstår gjerne at jeg er Tallfetisjist. Jeg plasker rundt i utlånsstatistikken slik onkel Skrue svømmer i sine gullmynter.

Problemet oppstår når Skoen - eller Katalogen - sperrer for utsikten.

Katalogsystemene - med navn som Aleph, Bibliofil, Bibsys og Mikromarc - er store, viktige og kostbare ressurser i bibliotekets verden. Vi bruker dem dag ut og dag inn. De styrer vår hverdag. Vi elsker og krangler med dem. De står midt i synsfeltet og fanger vår oppmerksomhet. Da får de lett en fetisjkarakter. 

Si meg hvem du omgås - og jeg skal si deg hvem du er, heter det.

Når vi omgås katalogen til stadighet, blir vi katalogmennesker. Hensikten er den beste. Katalogen skal jo hjelpe brukeren. Men i praksis har katalogene blitt laget for bibliotekarene - ikke for brukerne. Dette har hundrevis av brukerundersøkelser vist, år etter år. The OPAC sucks, sier amerikanerne. Vi har drevet brukeropplæring, ikke brukertilpassing.

Nå kommer oppgjørets time. Det vi kaller bibliotek 2.0 betegner et grunnleggende skifte av maktforholdene mellom brukerne og bibliotekene. Datateknologien gjør det enkelt å designe brukerrettede tjenester. En hærskare av nye bedrifter, med Amazon og Google i spissen, har satset på  å levere tjenester med intens fokus på brukernes ønsker og behov. I Norge har mange offentlige sektorer valgt samme linje. De beveger seg saktere, men i samme retning.

Du skal forenkle brukernes hverdag, er devisen. Gjør det enkelt!

For å ta brukerne på alvor, må vi leve blant dem. Når vi omgås brukerne, blir vi publikumsmennesker. Når vi tar Amazon og Blogger, Flickr og Google, LibraryThing og Second Life, Skype og YouTube inn i vår egen hverdag, blir vi sosio-tekniske hybrider - halvt sosiale og halvt digitale på samme tid.

Taiga Forum

Presset på bibliotekene øker. En gruppe ledende amerikanske bibliotekarer har startet noe de kaller Taiga Forum. De ønsker seg mer debatt og sterkere viilje til endring. Tiende mars 2006 lanserte de femten provoserende teser på Verdensveven. Når vi har nettet tilgjengelig, trenger vi ikke bruke kirkedøren i Wittenberg:

Innen fem år, sa de,

   1. Vil bibliotekenes tradisjonelle organisasjonsform ikke lenger fungere. Dagens referanse- og katalogbibliotekarer vil forsvinne. Tekniske og publikumsrettede tjenester vil danne en felles veiledningstjeneste. Undervisningsteknologi og publikumstjenester vil også smelte sammen - hvis de ikke forsvinner.
   2. Bibliotekene vil ha kuttet samlingenes areal (footprint) med minst femti prosent. Støttefunksjonene vil oppleve tilsvarende reduksjoner
   3. De fleste referansespørsmål vil bli besvart gjennom Google Answer eller tilsvarende tjenester. Biblioteket vil ikke lenger ha egne referanseskranker eller -kontorer. De som betjener publikum vil befinne seg utenfor det fysiske biblioteket. Metasøk vil gjøre referansebibliotekarer overflødige. [TH: Jeg vil heller si: brukerne vil selv finne svar på de aller fleste spørsmål gjennom en kombinasjon av Google og spesialiserte portaler som Statistisk sentralbyrå - for statistikk, Wikipedia - for leksikalske opplysninger og IMDB - for film. Hvis vi skynder oss med utbyggingen, vil de også bruke Den Store Norske Bokportalen for informasjon om bøker og forfattere.]
   4. Alle informasjonssøk vil starte hos Google. Det gjelder også søking etter bibliotekressurser. Alle former for innhold vil forlate sine opprinnelige beholdere (papirdokumentet, fotografiet, databasen, undervisningsopplegget, kartsystemet) og bli tilgjengelige på det åpne nettet. Dette vil revolusjonere muligheten til å oppdage ressurser.
   5. Svært mange bibliotek vil ikke lenger ha lokale OPACer. Både katalogdata og samlingene vil bli konsolidert. Vi får felleskataloger (som WorldCat) og kataloger som er integrert i generelle søkleverktøy. Rettighetsforvaltning blir en del av utlånssystemet. Søking blir ivaretatt av eksterne aktører.
   6. Bibliotekenes separate nettsteder (siloene, monolittene) vil forsvinne. Bibliotekdata pushes ut til populære portaler og direkte til brukerne.
   7. I høyere utdanning vil dataavdelinger og bibliotek smelte sammen. Biblioteket kan spille en viktig rolle i de integrerte støttetjenestene for undervisning og forskning. Organisasjonen må imidlertid flytte penger og personell bort fra tradisjonelle oppgaver, slik at de kan ta seg av databanker, arbeidsflyt og spesialiserte lærings- og forskningsressurser.
   8. Bibliotekaren i dagens tapning vil forsvinne. De nyansatte kan like gjerne være informatikere, pedagoger eller bedriftsøkonomer. Hele staben vil trenge data- og internettkompetanse på nivå med dagens spesialister. Den raske tekniske utviklingen vil føre til omfattende tidligpensjonering: personalets gjennomsnittsalder vil synke til 28 år. [TH: Så raskt går det neppe - spesielt i det mer stabile Norge. Men kravet til mastergrad i biblioteksfag - eller andre fag - bør bli utbredt. Forøvrig vil mange nyutdannede bibliotekarer få jobb innenfor informasjonssektoren - men utenfor bibliotekene. De vil fortsatt produsere tjenester av samme type som bibliotekene - men i en annen setting].
   9. Forlagsbransjen vil ha endret seg dramatisk. Mange små forlag vil forsvinne. Tidsskriftagenter og bokhandlere vil utvikle nye forretningsmodeller. Formidling av fagtidsskrifter og -bøker utenfor STM-feltet [science, technology, medicine] vil ikke lenger være kommersielt lønnsomt.
  10. E-bøker og e-boklesere vil slå igjennom for fullt. Nye standarder vil (på magisk vis) gjøre dette mulig. Mobiltelefonene utvikler seg til dataterminaler. Bibliotekene må utvikle tjenester for slike kanaler.
  11. Enkel aggregering av ressurser (f.eks. trefflister) vil ikke være nok. De må skreddersys for ulike grupper og leveres i brukernes arbeidsmiljø ("in the context of application"). Oppmerksomheten flyttes fra databaser og nettsteder til brukerrnes arbeids- og oppgaveflyt.
  12. Mye av bibliotekets etterspørsel vil komme fra "intermediære miljøer". Dette er digitale miljøer der brukerne utvikler sine digitale identiteter og organiserer sine egne arbeidsprosesser:  blogger, læringssystemer (Fronter, It's learning), RSS aggregatorer (Bibfeeds, Bloglines, Technorati), flickr, YouTube, GoogleEarth, my yahoo, underskog, osv.).
  13. Bibliotekene vil samarbeide om å forvalte viktige deler av samfunnets kulturarv, forskningsdata, historiske kilder og arkiver (curation). De vil bevege seg fra et konglomerat av små, ad hoc-pregede prosjekter til brede, omforente samarbeidsstrategier.
  14. Bibliotekene vil, som en selvfølge, sørge for bredt anlagt støtte til forskningsmiljøet. Det å ivareta lokale forsknings- og publikasjonsarkiv vil være en av flere oppgaver knyttet til forskning og forskningsadministrasjon.
  15. Bibliotekmiljøet vil innse at dagens fragmenterte strukturer svekker sektorens posisjon og muligheter. De sentrale aktørene vil samle seg rundt noen få strategiske initiativer og organisasjoner. Lokale suksesser er i økende grad avhengig av gjennomtenkte og effektive sentrale løsninger.

Domenetap

Da katalogene ble automatisert, mistet bibliotekprofesjonen deler av sin kjernekompetanse. Bibliotekarene ble utsatt for et domenetap. Men de færreste så det slik. I det humanistiske perspektivet var systemutvikling en oppgave for informatikere, ikke for bibliotekarer.  De som tenkte annerledes - i Norge var det først og fremst Per Ongstad - ble i praksis holdt på en armlengdes avstand.  Bibliotekinformatikk hørte ikke til bibliotekfagets kjerne og kunne derfor trygt overlates til andre fagfolk og miljøer.

Det samme gjelder - en passant - også forholdet mellom referansefag og automatisk gjenfinning og mellom litteraturfag og bibliometri. Dersom et biblioteknært fagområde forutsetter matematisk kompetanse, er det per definisjon marginalt i forhold til profesjonens og fagets kjerne. Faget rekrutterer humanister og samfunnsvitere - og definerer seg selv deretter. Like søker like.

Dette er en helt normal sosiologisk prosess for å opprettholde en historisk identitet. Den berører sterke interesser og påvirkes lite av analyser og diskusjoner. Den blir bare et alvorlig problem når omgivelsene stiller nye krav til institusjonen og profesjonen. Jeg tror dette er i ferd med å skje. Bibliotekfaget utarmes.

I overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn blir arbeidsdelingen restrukturert. Offentlige virksomheter privatiseres - mens enkelte oppgaver - som krisesenterarbeid og morsmålspedagogikk - tas inn i offentlig sektor. Nye kunnskapsområder og nystiftede profesjoner dukker opp - psykodrama og festivalforvaltning, informasjonsarkitektur og konfliktløsning,  havbruk og museumspedagogikk. Du kan utdanne deg til forteller og fargekonsulent, spillutvikler og dramaterapeut, visuell designer og kaospilot. Det vil ingen ende ta.

Industrinæringene flytter ut. Store bransjer - høyere utdanning, forlag og bokhandler, flytransport og kulturnæringene - er i bevegelse. Europa satser heftig på raskere flyt, skarpere konkurranse og høyere produktivitet i hele det interne markedet. Tjenestedirektivet er et strå i vinden.

I mange sektorer er endringene mer dramatiske enn i bibliotekene. Jeg tror det kan endre seg. Alle bølgene som nå skyller inn over utdanning, kulturforvaltning og kunnskapsproduksjon, vil også påvirke bibliotekene som institusjon og bibliotekarene som profesjon. Men jeg får holde meg til  katalogen.

Kataloger - hva er det?

Institusjonen bibliotek oppsto for å forvalte samlinger av bøker. Senere kom andre medier til. I dag er det bare Nasjonalbiblioteket som har samlingsforvaltning som hovedoppgave.

Fagbibliotekene leverer tjenester til  studenter, elever, lærere, forskere og andre fagfolk i privat, offentlig og frivillig virksomhet. Folkebibliotekene leverer også faglige tjenester, men blir først og fremst utviklet som kultur- og kunnskapssentre i lokalmiljøene. I økende grad blir de fysiske bibliotekene integrert med andre  fritistilbud. Noen steder koples de også til arbeidslivet. Etter hvert som våre brukere blir aktive nettbrukere, må vi utvikle tjenester på nettet - i konkurranse med mange andre nettleverandører.

En katalog er en fortegnelse over likeartede gjenstander. Alle typer objekter kan i og for seg inngå i en katalog - vi har adressekataloger og   utstillingskataloger,  auksjonskataloger og IKEA-kataloger, frimerkekataloger og skipsregistre. Kataloger fungerer som kart i en verden av gjenstander. De er orienterings-, lokaliserings- og gjenfinningsverktøy.

Dagens bibliotekkataloger er beregnet på bøker. De avspeiler fortsatt bokobjektene og den trykte bokas fysiske form. Etter hvert blir utvalgte nettressurser registrert innenfor det samme systemet. Men jeg tror ikke katalogen kan overleve ved moderate tilpassinger.

Opplevelse, læring og arbeid i nye, digitale kunnskapsmiljøer skiller seg for mye fra industrisamfunnets hverdag. Katalogen må nytenkes - vi kan gjerne si gjenoppfinnes. Helt allment kan vi si:  mennesker som jobber digitalt har et intenst behov for rask og effektiv tilgang til en uendelighet av digitale informasjonsobjekter: boktitler, genetiske koder, fotografier, sitater, partiturer, sjøkart, værvarsler, sanger, videosnutter, avatarer, oppskrifter, kjemiske formler, adresser, lovparagrafer, ...

Dette krever et langvarig utviklingsarbeid, som i og for seg er godt i gang. I denne prosessen bør vi se mer på brukeren enn på biblioteket. Utgangspunktet må være  "det  gode, gamle": brukeren i sentrum. Hva slags katalogverktøy vil framtidas brukere ha behov for?

Jeg har ikke forsket på dette. Men jeg kan rapportere om mine egne behov. De ligger på flere skalanivåer.

Personlige kataloger

Jeg trenger i hvert fall å katalogisere tre ting: mine egne bøker, mine egne fotografier og mine favorittblogger. Bøkene tar jeg i LibraryThing, fotografiene i flickr og bloggene i Bloglinres. Alle tre er personlige kataloger - som inngår i et åpent nettverk av andre personlige kataloger. LibraryThing har foreløpig bare metadata - men nettstedet genererer også et nettverk av samtaler mellom brukerne. flickr og Bloglinres kombinerer katalogfunksjonen og samlingsfunksjonen. Discovery = delivery.

Lokale kataloger

Det personlige nivået er katalogens innerste sirkel. Neste nivå er lokalt. Det omfatter stedene jeg bor, arbeider og ferdes på. Her ønsker jeg kataloger over alle de lokale ressursene innenfor mitt personlige interessefelt: bøkene på folkebiblioteket, kulturtilbudene i Gjerdrum, de fysiske bibliotektidsskriftene på JBI, prosjektene til mine kolleger, profilerte gjesteforelesninger, samt kinoforestillinger, restauranter og menyer i Oslo-området. Osv., osv.

Det er på dette nivået Aleph, Bibliofil og Mikromarc tilbyr sine tjenester. Også BIBSYS, Filmweb og ABMs Kulturnett kan brukes lokalt, ved å avgrense søkene til lokale institusjoner og begivenheter.

Nasjonale kataloger

På det nasjonale nivå er det mer å ta av. En fornuftig fellesinngang til alle norske bibliotek er en selvfølge. Det kommer nok, men ikke i år. Til jul ønsker jeg meg en god nettbasert katalog over alle Norges fagbibliotek, med de samme variablene, satt opp i pene tidsrekker og grafer, for hver bibliotekenhet. Informasjonen finnes litt her og litt der. Men jeg ser at Statistisk sentralbyrå lager slike sider for kommunene. Det er altså teknisk mulig.

På nasjonalt nivå kommer vi brukere til å ønske oss oversikter over de fleste tenkelige objekter, fysiske og digitale.  Når objektene digitaliseres, forsvinner  de fleste egenskapene som holder objekttypene fra hverandre i den fysiske verden.  Det betyr at gjerdene mellom arkiv, bibliotek og museum blir lavere. Bibliotekutredningen antyder en ABM-portal.

Søker du etter mangletrær, kan du i så fall finne både bøker, artikler, fotografier og metadata knyttet til mangletrær. For alt jeg vet finnes det også tidsskrifter, foreninger og museer på dette området: The Mangletree Review, Mangletreets venner og det verdenskjente Mangletremuseet i Oppdal. Alle varianter er rikt representert. Her mangler intet.

Men alle andre gjerder blir også lavere. Bibler og bukkehorn, Kallimachos og kursopplegg, skjønnhetssalonger og elektroniske sjøkart - alt inngår i den digitale flommen av ressurser - enten som fulltekst (sjøkart og bibler), som representasjon (bilder av bukkehorn) eller som metadata (kundevurderinger av salongene).

Det betyr ikke at alle som søker på Even Flood skal oversvømmes med bilder av Syndfloden og horisontale vannmasser. Men det betyr at grupperingen av de digitale objektene må tenkes gjennom på ny, ut fra brukernes  ønsker og behov. Alt kan ikke katalogiseres. Men når vi skiller det viktige fra det uviktige, er det ikke sikkert at vi bør holde oss til kategoriene fra den fysiske verden.

I den digitale verden utviskes mange av skillene mellom Arkiv og Museum, Bibliotek og Bokhandel, Forlag og Forskningsinstitutt, Skole og Opplevelsesenter. Alle tar vare på og tilgjengeliggjør digitale informasjonsobjekter. Alle har behov for kataloger og katalogkompetanse. I videre forstand trenger alle disse institusjonene kompetanse i digital kunnskapsforvaltning - teknisk og pedagogisk, økonomisk og juridisk, tekstlig og grafisk.

Katalogpragmatisme

Femten-tjueåringene som vi ønsker å rekruttere til framtidas bibliotek, beveger seg raskt inn i et terreng som er ukjent for de fleste bibliotekarer. Hvis vi fortsatt skal forsyne dem med våre fortrinnelige varer, må vi holde følge med den yngre garde. Det betyr ikke å konkurrere med Google og Amazon, men å observere hva Google og Amazon gjør for å holde følge med sine kunder.

Vi ønsker oss et rikt arsenal av verktøy, med sublime grensesnitt, som ivaretar katalogens oppgaver. Denne verktøykassa kan gjerne inkludere dagens kataloger, og den kan godt beholde navnet Katalog. Hvis brukerne liker det.

Jeg sier som Deng Xiao Ping: det spiller ingen rolle hvilken farge Katt-alogen har - så lenge den fanger mus. Det er dette vi kan kalle katalogpragmatisme.

Ressurser

1. Amazon, bibliotek og Google
2. Library, logistics and the long tail . Lorcan Dempsey, 15. februar, 2006