1. Skolebibliotek
Den trykte bibliotekstatistikken har to sider om bibliotek i videregående skole og to om bibliotek i grunnskolen. I 2004 omfattet statistikken ca. fire hundre VGS med 160 tusen elever - og ca. tre tusen grunnskoler med 500 tusen elever. Tallene presenteres utelukkende på fylkesnivå og gir derfor ingen informasjon om andre forskjeller enn de rent regionale.
Selv de regionale tallene forteller imidlertid om store ulikheter. Grunnskolene disponerer gjennomsnittlig 0,6 "bibliotekartimer" (minst halvårsenhet) og låner ut 11 enheter pr. elev pr. år. Men seks fylker har mindre enn 0,4 og fem fylker har mer enn 0,8 timer til rådighet.
I folkebibliotekene er personalressursene langt jevnere fordelt mellom fylkene. Gjennomsnittet ligger på 0,67 personaltimer pr. innbygger, og alle fylkene bortsett fra det "rike" Finnmark ligger i intervallet 0,52 - 0,76 timer.
De videregående skolene har langt flere timer til rådighet: 4,3 timer pr. elev på landsbasis. Av dette står kvalifiserte bibliotekarer for 2,5 timer. Tretten fylker ligger i intervallet 3,3 - 5,3 timer. De fylkesvise forskjellene er større enn for folkebibliotekene, men atskillig mindre enn for grunnskolebibliotekene.
Når skolebibliotekstatistikken skal revideres, er utgangspunktet naturlig nok: hva er etterspørselen? Hva ønsker bibliotekarene, brukerne, skolene og skoleeierne å vite? Og hva burde de ønske å vite? Hva vil de etterspørre om fem eller ti år?
Det er viktig å se etterspørsel som en dynamisk størrelse. Mange behov oppstår først når tilbudet er der eller når det har blitt markedsført lenge nok.
Men vi kan i hvert fall si: I miljøet er det et utbredt ønske om en "delt" statistikk for kombinasjonsbibliotek. Utlånet til publikum og utlånet til elever i skolesammenheng bør registreres hver for seg.
Selv om ISO-standarden setter alle utlån på folkebibliotekdelen, kan jo Norge i tillegg beregne deltall som bare gjelder skolebiblioteket. Den tekniske siden vil sikkert kreve noe utredning, men hverken utredning eller gjennomføring burde være spesielt arbeidskrevende.
I miljøet er det også mange som ønsker at skolebibliotekstatistikken skal bli en integrert del av den regulære skolestatistikken - som i seg selv er et system i rask utvikling. Dette virker umiddelbart rimelig, spesielt fordi biblioteksektoren nå legger økt vekt på samarbeidet med skole, lærere og pedagogiske miljøer. Statistikkens utforming og lokalisering påvirker fort tankemåter, argumenter og beslutninger. Det som er synlig i kontekst, blir tatt i betraktning. Det bortgjemte blir oversett og glemt.
Når det gjelder statistikkens innhold, blir utgangspunktet det samme som for folke- og fylkesbibliotek. Først må vi klargjøre bibliotekets (framtidige) oppgaver - deretter kan vi utforme en statistikk som gir oss relevant informasjon om oppgavene. Dersom det er uenighet om oppgavene, må beslutningene tas på det politiske eller strategiske plan.
I praksis blir det ofte et samspill mellom systemutvikling og strategiske valg. Statistikkens krav til klarhet gjør latente konflikter synlige. Organisasjonene bør derfor være forberedt på en dobbelt prosess, der både teknikk og strategi kommer til orde.
Skolebibliotekets ulike roller - som læringssenter og møtested, som instrumentelt verksted og sosialt oppholdsrom - bør også avspeile seg i statistikken. Dersom skolebiblioteket blir et flerbruksrom, på linje med folkebiblioteket, må vi tenke på mer enn samlinger og utlån. Hva ønsker de ulike interessentene å måle?
Men dette reiser neppe noen nye tekniske problemer - de blir omtrent de samme som i folkebiblioteksektoren. Vi kan sette opp tellere og observere atferd, foreta gruppeintervjuer og logge databruk, legge ut spørreskjemaer og analysere utlånstall - dersom ønsket om data er sterkt nok til å forsvare kostnadene ved innsamling, bearbeiding og analyse.
2. Fagbibliotek generelt
Variable og indikatorer
Fagbibliotekene kan lære av KOSTRA.
ABM-statistikken er svært omfattende. I utgangspunkt skal over fire
hundre folkebibliotek (mange med filialer) og over to hundre
fagbibliotek (noen med avdelinger) levere opplysninger om nærmere 150
variable. Selv om ikke alle variable er relevante for alle
telle-enheter, dreier det seg om nye datasett i størrelsesorden hundre
tusen verdier hvert år.
En så stor informasjonsmasse er tung å arbeide med for de fleste
brukere av statistikken. KOSTRA-systemet, som jo er særlig tilrettelagt
for beslutningstakere, motvirker dataflommen ved å presentere
statistikken på tre nivåer: noen ganske få hovedindikatorer (nivå 1),
et noe større antall styringsindikatorer (nivå 2) og endelig de
statistiske variablene som er nødvendige for å beregne
indikatorverdiene på nivå 1 og 2 (nivå 3). Informasjonen på nivå 3
utgjør dessuten bare et lite utvalg av all informasjon som i og for seg
er tilgjengelig om kommunene.
Denne strukturen kan kanskje også fungere
som modell for fagbibliotekenes statistikk. De statistiske variablene
som registreres, er i utgangspunktet et datasett, ikke et
styringsverktøy. Det ledere og ansatte trenger, er først og fremst noen
få meningsfulle indikatorer som gjør det mulig å tolke hvordan
bibliotekets virksomhet og omverden forandrer seg.
Riksbibliotektjenesten og senere ABM-utvikling har gjennomført et nyttig arbeid med indikatorer. Det nyeste dokumentet (versjon 4) er Forslag til kvalitets- og resultatindikatorer for fag- og folkebibliotek, som ble publisert i 2007. Innledningen er gjengitt som et vedlegg til dette kapitlet.
Forslaget er i prinsippet beregnet på alle
typer bibliotek, men jeg tror det kan være lurt å holde seg til vanlige
fagbibliotek (ikke skolebibliotek) når disse indikatorene skal vurderes. Det er lettere å tenke metodisk innenfor et homogent felt.
Resultatene kan eventuelt tilpasses andre bibliotektyper på et senere
tidspunkt.
Økonomiske rammer
KOSTRA
er et velfungerende statistisk produksjonssystem. Noe av det som preger
utviklingen av KOSTRA, er at produksjonskostnadene veier tungt når nye
indikatorer blir foreslått. All nyinnsamling og nyrapportering av data
belaster kommunene med ekstra arbeid. Alle ønsker mer ingformasjon - så
lenge de kan slippe å betale for den. KOSTRA har et uvanlig bevisst
forhold til utgiftssiden, bl.a. fordi Kommunenes sentralforbund spiller
en viktig rolle i KOSTRAs organisasjon.
Den internasjonale
diskusjonen rundt bibliotekindikatorer er langt på vei preget av det
motsatte. Enkeltpersoner og komiteer kommer med mange forslag til gode,
spennende og nyttige indikatorer - men de vurderer ikke kostnadene ved
å utvikle produksjonsapparatet og å gjennomføre løpende leveringer.
De
faglige samtalene om bibliotekstatistikk får en idealistisk karakter
siden de mangler forankring i de systemene som faktisk produserer
dagens statistikk. Tenkearbeidet skjer i et økonomisk og praktisk
tomrom - og kan ofte virke som slag i luften.
KOSTRA har sine svakheter - men selve organisasjonsapparatet er åpenbart designet for å kombinere kreativitet, utviklingsvilje, faglig ekspertise og økonomisk realisme. Her er det mye å lære for andre som ønsker å initiere og lede statistiske utviklingsprosesser.
Nettbaserte tjenester
Når det gjelder registrering av nettbruk og virtuelle besøk, ligger
fagbibliotekene klart foran folkebibliotekene. Men det var likevel bare
en femtedel av fagbibliotekene som rapporterte antall besøk på
hjemmesidene i 2005. To bibliotek rapporterte over ti millioner besøk:
Nasjonalbiblioteket med tjueto og UB i Bergen med elleve
millioner. Universitetsbiblioteket i Trondheim lå på tredjeplass, med
1,4 millioner.
Men tallene må foreløpig tas med en klype salt: det er lite sannsynlig at Høgskolen i Vestfold faktisk hadde ni ganger så mange besøk som Høgskolen i Oslo på sine biblioteksider.
4. Bibliotek i høyere utdanning
Fagbibliotekstatistikken for 2005 omfatter i alt 210 enheter med 320 betjeningssteder. Omtrent seksti av bibliotekene er tilknyttet institusjoner i høyere utdanning:
Kryssende krefter
Dagens statistikk avspeiler kryssende tendenser. Kampen om
studentene og kravet om nye læringsformer har gitt studiebibliotekene
en viktigere rolle i institusjonene. Bibliotekene beveger seg - i
navnet eller gavnet - i retning av læringssentre. Bibliotek med godt
tilrettelagte læringsmiljøer kan vise til vesentlig vekst i bruken.
Samtidig blir mange lærings- og forskningsressurser tilgjengelige
utenfor bibliotekrommet.
Folk fra bibliotekmiljøet rapporterer om færre besøk fra lærere og forskere. Inntrykket bekreftes av britiske og amerikanske studier. Fagpersonalet får det de trenger levert på kontoret. Dersom disse ressursene formidles gjennom biblioteket, blir de fortsatt synlig på bibliotekstatistikken. Dersom de formidles via andre kanaler - åpne tidsskrifter og åpne institusjonelle arkiver - teller de ikke lenger som en del av bibliotekets virksomhet.
Utviklingen går generelt i retning av større åpenhet. Når det
gjelder vanlig akademisk fagstoff, er det sannsynlig at de åpne
systemene etter hvert vil dominere. Disse tekstene, med tilhørende
data, produseres hovedsaklig av forskere med lønn fra offentlige,
eller prosjektmidler fra allmennyttige, kilder. De profittglade
forlagene som i dag tar seg uvanlig godt betalt, kan trolig erstattes
av enklere og billigere mekanismer for redigering,
kvalitetssikring, lagring og gjenfinning.
Også mye annet stoff - leksikalske artikler, nyhetsstoff, historiske kilder, interaktive kart - blir tilgjengelig på det åpne nettet. Dermed synker etterspørselen etter disse sjangrene hos biblioteket.
Samtidig tar mange studiebibliotek på seg nye oppgaver innenfor de
faglige produksjonsprosesser. Men omfanget varierer. Noen deltar
aktivt i den bibliografiske registrereingen i Frida og Forskdok. Andre
overlater dette til forfatterne. Noen tar en ledende rolle i forhold
til faglig publisering og arkivering. Andre er mer tilbakeholdne.
I de nærmeste årene vil forskningsmiljøene også legge økende vekt på organisering av forskningsdata - altså det empiriske grunnlagsmaterialet - for gjenfinning og gjenbruk. Samtidig vil læringsmiljøene utvikle systemer for gjenfinning og gjenbruk av digitale læringsobjekter. Alt dette stiller studiebibliotekene overfor strategiske valg: - skal vi ta en ledende rolle, en medspillerrolle eller en mer passsiv rolle?
Det samme spørsmålet går til bibliotekstatistikken: skal den kartlegge de nye mulige oppgavene så raskt som mulig? Eller er det lurere å vente og se? Selv ser jeg gjerne at bibliotekene er tidlig ute - med en viss risiko for å ta feil. Når en oppgave først er "erobret" av andre, kan den vanskelig gjenvinnes. Det betyr - rent konkret - å utvikle interessant statistikk knyttet til digital publisering i høyere utdanning så tidlig som mulig.
Besøksstatistikk
Når bibliotekrommet blir læringssenter, endrer besøksstatistikken karakter. Den omfatter nå alle som besøker dette fysiske læringsområdet. Et fysisk bibliotekbesøk, skrev jeg om folkebibliotek, innebærer at en person kommer inn på bibliotekets fysiske område for å bruke (eller faktisk bruker) bibliotekets faglige tjenester. Det å få tilgang til grupperom, er neppe en bibliotektjeneste i tradisjonell forstand - siden slike rom gjerne er spredt over store deler av campus. Dersom biblioteket går sammen med IKT-seksjon, AV-seksjon og engasjerte lærere om å drifte et læringssenter, kan vi heller ikke kople all bruk til bibliotekets innsats.
Denne typen problemstillinger er svært vanlige i forbindelse med økonomisystemer. Det dreier seg generelt om å lage meningsfulle kategorier - for kost og nytte, tjenester og aktiviteter - i en sosial virkelighet som ikke kan tas fra hverandre som en Lego-figur. Økonomiske og statistiske kategorier må konstrueres - og ofte forhandles fram. For å få en meningsfull statistikk knyttet til besøk, i årene framover, trenger vi å diskutere hva vi ønsker å vite om bibliotekenes rolle i forhold til de nye læringsmiljøene.
Utlåns- og referansestatistikk
Utlånet er lett å måle, men vanskelig å tolke. I et kost-nytte perspektiv er vi egentlig ikke interessert i utlånet, men i resultatene av utlånet. I hvilken grad bidrar bibliotekets utlån til lesing, læring og verdiskaping? Danske erfaringer viser at skillet mellom førstegangsutlån og fornyelser er viktig også for studiebibliotekene. Mye av utlånsveksten skyldes lengre utlånstid i form av fornyelser.
Når bibliotekene i økende grad stiller digitale ressurser til rådighet, blir det mer interessant å se på hva brukerne gjør med materialet de får tilgang til - enten dette skjer fysisk eller virtuelt. Det er heller ikke så lett (eller nyttig) å skille mellom referansevirksomhet og andre former for faglig bistand. I USA rapporterer de store studiebibliotekene om et drastisk nedgang i antall referansespørsmål. Men det er lite som tyder på at bibliotekarene får mindre å gjøre. Dels blir spørsmålene vanskeligere, og dels får bibliotekene - som nevnt - nye oppgaver av mer pedagogisk karakter.
Når fagbibliotekenes statistikk skal revideres, tror jeg det kan være fornuftig å starte med studiebibliotekene - og å betrakte dem som en egen gruppe. For utdanningsinstitusjonene er det meningsfullt å sammenlikne bibliotek på tvers av høyskoler og universiteter. Alle preges av de nye læringsreformene. Sammenlikninger med sykehus- og museumsbibliotek er mindre relevante.
5. Spesialbibliotek - med Nasjonalbiblioteket
Statistikken for 2005 omfatter 124 offentlige og 26 andre
spesialbibliotek. I tillegg kommer Nasjonalbiblioteket.
Spesialbibliotekene er relativt små. Til sammen forvalter de 3,5 millioner bind. Av dette står de offentlige bibliotekene for tre millioner. Medianverdien for samlingens størrelse ligger på 17 tusen bind for de offentlige og 13 tusen for de andre spesialbibliotekene. Nasjonalbiblioteket, med 2,6 millioner bind, har altså nesten like store samlinger som de øvrige spesialbibliotekene til sammen.
Forøvrig vil mye av det som er sagt om folke-, skole- og
studiebibliotek også gjelde spesialbibliotekene. Men i sammenlikning
med studiebibliotekene, som kan utnytte positive endringer i
læringsformene, er mange spesialbibliotek usikre på framtida. Noen har
opplevd betydelige kutt. Samtidig ser det ut til å være en økende
etterspørsel etter dyktige bibliotekarer utenfor bibliotekene. Begge
disse tendensene er det verdt å dokumentere.
Generelt kan vi vel si at informasjonen om spesialbibliotekene i liten grad har blitt bearbeidet, diskutert og utnyttet i den bredere bibliotekfaglige debatten. Det å utvikle bedre analyser kan være like viktig som å utvikle bedre statistikk.
Nasjonalbiblioteket har en helt spesiell rolle i det norske
biblioteklandskapet. I forhold til institusjonens størrelse og
betydning er den publiserte statistikken relativt mager. Statistisk
sett vet vi like mye om Nasjonalbiblioteket som om et lite
fagbibliotek. I stedet for å behandle alle likt, store som små, er det
generelt nyttig å legge mer tyngde i datainnsamlingen om de største enn
om de minste bibliotekene. Det finnes rett og slett mer det er verd å
vite. Og blant de store, er NB utvilsomt det største.
6. Fylkesbibliotek
Fylkesbibliotekenes
statistikk er samlings- og utlånsorientert. Den avspeiler altså
fylkesbibliotekenes tradisjonelle rolle som operative bibliotek - i
annen linje. I 2004 hadde fylkesbibliotekene et samlet budsjett på litt
over hundre millioner kroner, dvs. omtrent x prosent av
folkebibliotekenes totalbudsjett. De hadde omtrent 170 ansatte mot xxx
årsverk i folkebibliotek.
Selv om det er store variasjoner mellom fylkesbibliotekene, sier ABM-utvikling, er
det verdt å merke seg at budsjett-tallene er forholdsvis stabile over
tid – fylkebibliotekene ser ut til å ha en forutsigbar økonomi, med en
svak økning i totalbudsjett og bevilgninger pr. innbygger. Den
samlede bestanden er ikke spesielt stor - ca. en million enheter.
Utlånet lå på ca. 750 tusen i 2004 - mot ca. 825 tusen i 2000.
Utlånstallene for de enkelte fylkene viser store variasjoner fra år til
år og er ikke lette å tolke ut fra tabellene alene.
I det hele tatt kan vi vel si at fylkesbibliotekstatistikken ikke gir
noe godt bilde av dagens virksomhet. Mens folkebibliotekene stort sett
har de samme oppgavene landet over, har ulike fylker valgt ulik
virksomhetsprofil. Når statistikken er rettet mot samlinger og utlån,
er det mye som ikke blir synlig. Framover ser de også ut til å få flere
utviklings- og kompetanseoppgaver og færre rene driftsoppgaver. Dette
bør avspeiles i statistikken - men kan nok kreve en viss
datamodellering.
Når det gjelder informasjon fra andre kilder, begrenser dagens
statistikk seg til folketallet i hvert enkelt fylke - som til gjengjeld angis med seks
gjeldende siffer .... Her burde det være lett å ta med litt
informasjon om de bibliotekene fylkesbibliotekene betjener: antall
skole- og folkebibliotek, antall biblioteksjefer med fagutdanning,
folkebibliotekenes fordeling etter størrelse innenfor fylket, etc..
Tallene finnes andre steder i årsrapporten, men sammenhengene blir
tydeligere når de presenteres i sammenheng. Siden fylkesbibliotekene i
særlig grad har hatt ansvar for den mobile bibliotekdriften, bør
kanskje de relevante tallene ikke bare stå i "mobiltabellen", men også
tas med her.
Ressurser
Realister og humanister på biblioteket. Forskernes bruk av britiske universitetsbibliotek
VEDLEGG
Versjon 4 av
Forslag til kvalitets- og resultatindikatorer for fag- og folkebibliotek,
ble publisert av ABM-utvikling våren 2007. Her har jeg gjengitt innledningen, som jeg regner med er lovlig, siden offentlige dokumenter til bruk i beslutningsprosesser ikke er underlagt copyright. Dokumentet er skrevet av Torill Redse. Uthevelsene er mine.
***
Versjon 4.0 av ”Forslag til indikatorer for fag- og folkebibliotek” er revidert og noe utvidet i forhold til versjon 3.0. Indikatorenes rekkefølge er endret.
Målet for revideringen var å redusere antall indikatorer, eventuelt produsere en utgave av indikatorer for fagbibliotek og en for folkebibliotek. Det er valgt en utgave, fordi de fleste indikatorene kan brukes av både fag- og folkebibliotek. Antall indikatorer er utvidet, fordi bibliotekene er på ulike stadier i sin utvikling. Alle indikatorene er ikke like relevante for alle typer bibliotek, eller for bibliotek av alle størrelser.
Det arbeides med utforming og utprøving av indikatorer lokalt på det enkelte bibliotek, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Valg av anbefalte indikatorer er gjort ut fra kjennskap til norske bibliotek, til nasjonal statistikkinnsamling og arbeid som er gjort i Statistisk Sentralbyrå i forhold til rapporteringer til KOSTRA, http://www.ssb.no/kostra/.
Det er tilstrebet å forslå/anbefale indikatorer som det er mulig, og forholdsvis enkelt, å samle data til. Hovedtyngden av de foreslåtte indikatorene er basert på statistiske data innsamlet på årlig statistikkskjema fra ABM-utvikling, eventuell statistikk innsamlet av det enkelte bibliotek til eget formål.
ABM-utviklings statistikkskjema er under revidering.
ABM-utvikling har elektronisk innsamling av statistikk for både fag- og folkebibliotek, og planlegger på sikt en lenking til en indikatordel for hensiktsmessige bruk av statistiske data i indikatorene.
Alle de foreslåtte indikatorene har vært i bruk. Hovedkilden har vært arbeid og diskusjoner i ISO TC46/SC8/WG2 og WG4 (den internasjonale standardorganisasjonen, teknisk komité 46, underkomité 8, arbeidsgruppene 2 og 4) http://www.iso.org/.
En indikator kan defineres som ”et kvantitativt og kvalitativt uttrykk for å vurdere verdien av en aktivitet/tjeneste”.
Kvalitets- og resultatindikatorene er et verktøy for å evaluere og bedre bibliotekets kvalitet. De kan brukes for intern og ekstern rapportering og analyser, og eventuelt for sammenlikning med andre bibliotek. Systematisk innsamlede data og aktiv bruk av indikatorer vil være den beste bakgrunn for ressursstyring, beslutningstaking og dokumentering overfor ledelse/eiere.
Biblioteket velger selv hvilke indikatorer det vil ta i bruk. Det er hensiktsmessig å velge et mindre antall ”grunnindikatorer” som brukes hvert år. Øvrige indikatorer kan benyttes ved særskilte behov. Valg av indikatorer må alltid sees på bakgrunn av bibliotekets og eierinstitusjonens visjon og mål. Biblioteket må måles mot hva det ønsker å oppnå, i forhold til tidligere aktivitet/prestasjon, og eventuelt den service erklæring som foreligger. Med andre ord: sammenligne hva et bibliotek gjør med hva det er ønskelig at det gjør, og hva det ønsker å oppnå. Ved kombinasjon av flere indikatorer er det mulig å få sterkere frem spesielle forhold ved biblioteket, både når det gjelder prestasjon og kvalitet.
[Benchmarking]
Indikatorene fokuserer både på interne og eksterne forhold. De er likevel primært tenkt brukt som internt styringsverktøy. Sammenlikning kan foretas internt over år, det kan sammenliknes internt mellom ulike tjenester, - men det kan også sammenlikne med andre bibliotek (ekstern sammenlikning). Benchmarking eller målestokk konkurranse har i stor grad blitt tatt i bruk av det offentlige Norge. Benchmarking er måling av prestasjoner i egen virksomhet opp mot prestasjoner i andre tilsvarende virksomheter. Man bør imidlertid være ytterst varsom ved sammenlikning av bibliotek.
[Virtuelle tjenester]
Indikatorer for tilgang til og bruk av digitalt materiale og digitale tjenester er problematisk. Ikke fordi indikatorene er vanskelige å konstruere og prøve ut, men fordi data for bruk av digitalt materiale/besøk på web har vært vanskelig å samle inn. Bibliotekene er avhengig av data fra systemleverandører og databaseverter, som kan benytte ulike metoder og standarder for innsamling av statistikk.
Det er samarbeid på nordisk og internasjonalt nivå for å standardisere statistikken fra de ulike databaseeierne, COUNTER http://www.projectcounter.org
[Målgruppe]
Indikatorene bruker begrepet ”målgruppe” i tilknytning til både folkebibliotek og fagbibliotek. I et folkebibliotek er målgruppen kommunens innbyggere, i et fagbibliotek ansatte og eventuelt studenter etc. En målgruppe kan også være en snevrere del av den gruppen biblioteket skal betjene.
[Tilfredshet]
Versjon 4 foreslår en spesiell indikator for brukertilfredshet. Denne kan brukes på biblioteket som helhet, eventuelt for enkelte aktiviteter, tjenester etc.
[Standardiserte brukerundersøkelser]
ABM-utvikling vurderer også å utarbeide/komme med forslag til generelle standardiserte spørreskjema som kan brukes ved brukerundersøkelser i ulike typer bibliotek.
[Forslag fra UHR-B]
Kvalitetsreformen i høgre utdanning legger opp til en jevnlig evaluering og eventuelt godkjenning av utdanningsinstitusjonene. NOKUT (nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) har utarbeidet to forskrifter som stiller krav til institusjonenes bibliotek. På bakgrunn av dette har Bibliotekutvalget i UHR (Universitet- og høgskolerådet) anbefalt 7 indikatorer
http://www.uhr.no/organisering/utvalg/bibliotekutvalget/aktuelt.
4 av disse indikatorene vil best kunne bli beskrevet gjennom brukerundersøkelser. Indikator 2.1 kan eventuelt brukes som mal.
Det enkelte bibliotek oppfordres til å bruke indikatorer som styringsverktøy, og utvikle og prøve ut nye indikatorer tilpasset eget bibliotek. Det er viktig at dette arbeidet blir gjort kjent utenfor egen institusjon.
Utgangspunktet for bruk av indikatorer blir:
• fastsett mål
• velg indikatorer
• ta praktiske hensyn