Tilgangstid = Åpningstid * Befolkning
I et bibliotek med flere avdelinger kan tilgangstidene for hver avdeling leggges sammen. Så kan den samlede tilgangstiden deles på den samlede befolkningen. Da får vi en gjennomsnittlig (vektet) åpningstid.
I stedet for å vekte med befolkningen, kunne vi vektet med staben som er tilgjengelig i åpningstiden. Befolkningsvekting og stabsvekting representerer imidlertid litt ulike begreper.
I alle år har utlånstallene stått i sentrum for interessen. Fra 1945 til 1990 ble folkebibliotekenes samlede utlån av bøker femdoblet. Deretter sank det - målt i bokutlån pr. innbygger - med 18% prosent fra 1990 til 2002. Det kom et bitte lite oppsving i 2003 og 2004 og et nytt fall deretter.
På grunn av den store etterspørselen etter elektroniske og digitale media, har imidlertid det samlede utlånet fortsatt å stige fram til 2004. Også utlånet per innbygger har økt litt. Fra 2003 til 2004 steg bokutlånet med 0,5 prosent, det vil si likt med befolkningsveksten, mens utlånet av nye media økte med 13 prosent.
De nyeste tallene fra Bibliofil-bibliotekene (se Plinius) tyder imidlertid på en nedgang i utlånet pr. innbygger på over åtte prosent fra 2004 til 2007. For disse noe større bibliotekene, vel å merke. Det samlede utlånet i alle folkebibliotek har nok også begynt å falle, men ikke fullt så mye.
Netto og brutto utlån
Det vi her kaller utlån, kan gjerne kalles brutto utlån. De norske utlånstallene skiller ikke mellom første gangs utlån og fornyelser. Danskene og svenskene gjør et skille. I følge ISOs regler for bibliotekstatistikk skal hver fornyelse telle som et nytt lån. Etter hvert som bibliotekene innfører virtuelle utlånstjenester, av typen MappaMi, blir det langt lettere å fornye. Derfor utgjør fornyelsene, høyst sannsynlig, en økende prosent av utlånstallene. I Danmark økte brutto bokutlån med to prosent fra 2002 til 2005. Men netto bokutlån - altså førstegangsutlånet - sank med tolv prosent i samme periode.
Jeg regner det derfor som meget sannsynlig at utlånsstatistikken for årene etter 2000 har undervurdert nedgangen av førstegangslån. For å få et realistisk bilde, bør den reviderte statistikken derfor angi hvor stor del av utlånet som skyldes fornyelser,
Utlånskategorier
Dagens biblioteksystemer er i stand til å levere svært detaljerte data om utlånet. Et vanlig, individuelt utlån er en transaksjon som kopler et dokument og en person. Systemene inneholder en lang rekke opplysninger om hvert enkelt dokument - og noen grunnleggende demografiske opplysninger om hver enkelt låner, som navn, adresse og alder.
Tradisjonelt har utlånsstatistikken bare omfattet aggregerte data om de utlånte dokumentene - altså antall utlån innenfor ulike dokumentkategorier. Bibliofil har, på eget initiativ, begynt å publisere opplysninger om de mest utlånte titlene for voksne, barn og totalt - for alle Bibliofilbibliotek under ett. Mange bibliotek bruker også denne muligheten for å presentere den lokale utlånstoppen.
Muligheten til å produsere statistikk om lånerne har i svært liten grad vært benyttet. Kravet til personvern setter klare grenser for hva som kan registreres og offentliggjøres om enkeltpersoner. Men i prinsippet må det være lov å produsere og publisere aggregert statistikk om bibliotekets lånere for legitime forsknings- og planleggingsformål (Personopplysningsloven - en orientering til bibliotekene. Oslo: Statens bibliotektilsyn, 2001). Dette gjøres jo ofte av andre kommunale etater og av Statistisk sentralbyrå.
Kommunene bruker i økende grad spørreundersøkelser med data på individnivå, og sikrer seg mot misbruk ved anonymisering og sammenslåing av data før de publiseres. Økt bruk av sikrede persondata vil gi langt mer innsikt i folkebibliotekets virksomhet, og langt mer styringsinformasjon, enn det vi har i dag.
I dagens statistikk blir for eksempel utlånet av barnebøker sett i forhold til antall barn i befolkningen. Men enkeltstudier viser svært tydelig at utlånet ofte går på tvers av aldersgruppene: barn låner voksenbøker og voksne låner barnebøker. Denne typen datarapportering kan (vil jeg tro) nokså lett innarbeides i dagens biblioteksystemer.
Det vil, generelt, være svært nyttig å vite mer om utlånsprofilene - med hensyn til medier og sjangre - til menn og kvinner i ulike aldersgrupper. I dag må denne typen data hentes inn ved utvalgsundersøkelser på nasjonalt eller lokalt nivå.
Ved lokale studier er metodene gjerne av det enkleste slaget. De gi noen indikasjoner på tingenes tilstand, men lite som teller som kunnskap. Vi vet derfor en del om nasjonale utlånsprofiler, men nesten ingenting om lokale og regionale forskjeller.
Data i sanntid
I dag blir utlånsstatistikken publisert en gang i året, og da en god del måneder etter årsskiftet. De første KOSTRA-tallene kommer i midten av mars, mens den fullstendige ABM-statistikken normalt skal publiseres en gang på sommeren. I forhold til strategisk planlegging og aktuell debatt er det en fordel om relevante data er tilgjengelige langt tidligere. Bibliofils utlånsrapporter viser at det er fullt mulig å presentere data i (tilnærmet) sanntid, bare noen dager eller uker på etterskudd.
Denne typen "simultanpublisering" er bare meningsfull hvis den (1) er lite arbeidskrevende og høyt automatisert, altså bygget inn i de tekniske systemene, og (2) tas inn i debatt og planlegging. Bibliofil-statistikken har lenge vist et vesentlig fall i utlånet i 2006 og 2007 - men disse tallene ligger nokså bortgjemt og har i liten grad blitt debattert. Heller ikke publisering på Plinius har skapt noen diskusjoner om hva som nå skjer med bibliotekenes viktigste tjeneste.
Utlånspoeng?
Et vanskeligere tema er resultatet av utlånet. Hvor mye lesing (eller mediekonsum) fører et visst utlån med seg. Og hvordan påvirker "samværet med mediene" de aktuelle personene?
Dette er dels et spørsmål om kvantitet. Bøker har svært ulik lengde.Men det er slett ikke (for bøker) umulig å beregne utlånet i sider - da som et supplement til utlånet i enheter.
I dag teller et utlån av Usynlig, Albert Åberg det samme som The invisible man av H.G. Wells. Utlånstallene for barnebøker er høye fordi de fleste bøkene er korte og dermed raskt gjennomlest. Bibliofils utlånstopp for barnebøker er dominert av serier for noe yngre barn: 19. november 2006 fant jeg fjorten ganger fotball-Kasper, tolv ganger Åberg, sju ganger Karsten og/eller Petra, seks hver i seriene om Stian, Frans, Rampete Robin og Mia og Mette, fire ganger Willy og tre ganger Svein og rotta. Disse ni seriene okkuperte til sammen to tredjedeler (66) av de første hundre plassene. Det eneste unntaket mht. alder var Harry Potter, med fire bind på listen. Rowling leses jo av fabulerende folk i alle aldersgrupper.
Dagens biblioteklov legger vekt på "kvalitet, allsidighet og aktualitet". Men statistikken tar ikke hensyn til medienes kvaliteter. Antall lån gir et svært overfladisk bilde av hva lånerne sitter igjen med etter å ha lest boka eller lyttet til musikken. Stendhals Rouge et noir og Lindells Rødhette kommer ut på ett. Dersom bibliotekets hensikt blir å øke utlånet - og alle sjangre teller likt - bør staben satse maksimalt på det vi vet er etterspurt: dataspill, DVD-filmer, lydbøker, velkjente barneserier og velskrevne kriminalromaner.
I et økonomisk perspektiv har bibliotekene samme problem som sykehusene. Hvis legene får betalt per operasjon - enten det dreier seg om lårhalsbrudd eller storsnorking - vil fristelsen være stor til å spesialisere seg på de som snorker. Det er lett å få brukerne til å velge aktuelle bestselgere - dersom de er inne. Det krever større innsats å bidra til kvalitet og allsidighet. Skal utlånet brukes som et kvalitetsmål, virker det derfor rimelig å innføre en viss vekting ut fra kvalitet. Kvalitetsutlån bør favoriseres - slik at biblioteket blir belønnet for å følge den overordnede normen.
Det kan sikkert bli mye diskusjon om hvordan ulike bøker og medier skal vektes. Men problemet er ikke uløselig. Vi kan lære en del av de nye systemene for vurdering av vitenskapelig publisering - med tilhørende debatt. Når akademiske publikasjoner kan vektes - og deretter telle ulikt i budsjettsammenheng - må vi også kunne lage systemer for å vekte bibliotekets utlån av tekster.
Jeg mener ikke at de vektede tallene - vi kunne jo kalle dem utlånspoeng - bør presenteres bibliotek for bibliotek hvert eneste år. Andre innsamlingsformer - basert på utvalg eller periodiske tellinger - kan brukes. Men dersom vi vil vektlegge og belønne kvalitet, må vi også sørge for å måle kvalitet. Bibliotekene kan produsere utlånspoeng slik universitet og høyskoler produserer publikasjonspoeng.
3. Besøk og lokale tjenester
Besøkstall
Antall bibliotekbesøk gir et visst bilde av publikums nye måter å bruke biblioteket på. Det er klare forskjeller mellom store og små bibliotek når det gjelder bruk på stedet. I de større kommunene, fra femten tusen innbyggere og oppover, lå besøkstallet på 5,7 pr. innbygger i 2004. Utlånet lå også på 5.7. Her er det altså i gjennomsnitt ett utlån pr. besøk.
Det betyr i praksis at minst halvparten av besøkene ikke dreier seg om utlån. De som først låner, tar helst to-tre bøker i slengen - eller mer. Folk kommer altså til biblioteket av andre grunner.
I de mindre kommunene, fra tre til femten tusen, var det 4,1 besøk og 5,2 utlån pr. innbygger, altså 1,3 utlån pr. besøk. I de aller minste kommunene, med under tre tusen innbyggere, var det 1,6 utlån pr. besøk. Jo større kommunen er, jo høyere ligger altså besøkstallet i forhold til utlånstallet.
Dette tyder på at de store bibliotekene også er viktige som oppholds-, møte- og arbeidssteder.
Her har vi bare sett på gjennomsnittstall for store grupper av bibliotek. Tallene forteller ingen ting om den enkelte kommune. Det finnes mange små bibliotek som er godt besøkt og har et rikt tilbud av aktiviteter på stedet. Andre fungerer mer som utlånsstasjoner. Det som generelt er viktig, er å ta like mye hensyn til besøkstall som til utlånstall. De beskriver ulike trekk i bibliotekets profil.
Besøkstallene vil bli tatt med i den reviderte versjonen av "bibliotek-KOSTRA". Da bør metodikken styrkes - gjennom et lite utviklingsprosjekt. For det første bør selve besøksbegrepet klargjøres.
Et fysisk bibliotekbesøk, i mine øyne, innebærer at en person kommer inn på bibliotekets fysiske område for å bruke bibliotekets faglige tjenester (ikke kaffebaren eller toalettet) - eller at personen faktisk bruker en eller flere tjenester (uavhengig av den opprinnelige intensjonen). Det er altså målsettingen om bruk eller den faktiske bruken som skiller bibliotekbrukeren fra alle de andre som stikker innom av andre grunner: smårollinger i barnevogn, postbudet, vaskehjelpen eller biblioteksjefens eldste datter.
Jeg foreslår altså et begrepsmessig skille mellom bibliotekets faglige oppgaver og hverdagslivet forøvrig. Tanken er den samme som i referansearbeidet: det er den faglige bruken av bibliotekets ressurser som skiller referansespørsmål fra andre spørsmål. Det er selvsagt fullt mulig å begrepsfeste biblioteket som en allmenn møteplass - der det blant annet finnes bibliotektjenester. Men det ville innebære en radikal restrukturering både av statistikken og av institusjonens oppgaver.
Den faktiske tellingen foregår i dag som oftest elektronisk. De metodiske problemene med elektroniske tellere har vært mye diskutert på biblioteknorge. Utviklingsprosjektet bør føre fram til noen anbefalinger om oppstilling og kalibrering av telleapparater, og om selve registreringen av tallene. Kalibreringen skal gi oss de omregningsfaktorene vi trenger for å konvertere råtallene til publiserbare besøkstall (estimater).
Kalibrering bør foretas ved en parallellkjøring av automatisk og manuell telling, i noen få, statistisk utvalgte, tidsperioder. Vi kan også ta i bruk enkle metoder for å benytte våre (nøyaktige) utlånstall til å korrigere våre noe mer usikre besøkstall.
Besøkstid og -aktiviteter
Besøkstallet er et første skritt. Det forteller imidlertid ingen ting om hvor lenge folk oppholder seg på biblioteket, og slett ikke hva de faktisk gjør - i bibliotekrommet. Det er fullt mulig å kartlegge dette også. Med litt arbeidsinnsats kan vi finne ut hvor mange timer våre brukere tilbringer på biblioteket. Med litt mere arbeidsinnsats kan vi også kartlegge hva de holder på med.
Danskene kaller det trafikktelling:
I Danmark ble trafikktellingen gjennomført som en større, frittstående undersøkelse. Jeg tror en tilsvarende studie i Norge kunne være nyttig for strategidebatten. En landsomfattende undersøkelse, i et moderat antall bibliotek av ulik størrelse, burde gi oss god innnsikt i nye bruksmønstre.Trafiktællingen fortæller historien om dagligdagen på det danske folkebibliotek anno 2004, og den præsenterer ny viden om hvor længe brugerne opholder sig på biblioteket, og hvilke bibliotekstilbud de benytter. ... . Baggrunden for trafiktællingen var en undren over udviklingen i biblioteksstatistikken. Her fortæller de tørre tal at antallet af besøg i bibliotekerne stiger, mens antallet af lån og lånere falder/stagnerer.
Det å besvare referansespørsmål tar en betydelig del av bibliotekenes ressurser. Statistikken registrerer 3,5 millioner spørsmål i året. Hvis hvert spørsmål i snitt tar fem minutter å besvare, dreier det seg om ca. tre hundre tusen timer i direkte kontakt med kundene. I tillegg kommer andre typer spørsmål, som teknisk veiledning og henvendelser om medieplassering, tilbud og service.
De bibliotekansatte må også bruke tid for å holde seg oppdatert med hensyn til søkemetoder og kunnskap om trykte og digitale kilder. I sum kan referansearbeidet kanskje dreie seg om fire-fem hundre tusen timer - eller ca. to hundre og femti årsverk i året. Siden folkebibliotekene totalt bruker ca. to tusen årsverk, er det fullt mulig at arbeidet med spørsmål tar mellom 10 og 15 % av den samlede arbeidstida.
I dag skal antall referansespørsmål registreres og rapporteres - men opplysningene blir ikke publisert. Jeg har heller ikke sett at denne statistikken har blitt benyttet i faglitteraturen. Da kan hensikten med datainnsamlingen virke uklar. Problemene med referansestatistikken henger sammen med et dypere problem:
Hvordan skal referansearbeidet defineres, utvikles, presenteres og begrunnes utad?
Referanse er en tradisjonell del av bibliotekenes virksomhet. Men tradisjoner lever ikke evig. I dag har den typiske norske familie langt høyere utdanning, langt bedre økonomi og langt bedre adgang til informasjon enn for tredve eller femti år siden. Og i løpet av de siste ti årene har den brede adgangen til nettressurser snudd hele referansemarkedet på hodet. Har det egentlig noen hensikt å opprettholde en referansestatistikk? For noen år siden sa jeg ja. Nå har jeg begynt å tvile. Men la oss se nærmere på dagens system.
Spørsmålene, sier ABM-utviklings retningslinjer:
Bibliotekenes oppsøkende virksomhet bør også nevnes. I folkebibliotekene er det ikke stort i omfang, men nyttig og viktig for dem det angår: lånere på ulike institusjoner (syke- og aldershjem, barnehager) og lånere som har problemer med å komme seg til biblioteket på egen hånd. Statistikken for oppsøkende virksomhet forteller en del om omfanget, men lite om den faktiske ressursbruken. Samarbeidet med institusjoner bygger vanligvis på skriftlige avtaler.
Siden folkebibliotekene er i ferd med å øke sin lokalbaserte virksomhet, bør denne delen av bibliotekstatistikken styrkes. Hovedsvakheten i dag er at tallene i liten grad blir analysert og anvendt i faglige og politiske sammenhenger. Det har liten hensikt å samle inn mer detaljerte data hvis det ikke er noen aktiv etterspørsel etter informasjonen.
Både bibliotekene og kommunene vil tjene på en synliggjøring av folkebibliotekenes samfunnspraksis i lokalsamfunnet - det britene kaller community librarianship. I dette feltet kommer vi også tettere inn på den vanskeligste statistiske oppgaven: å fange opp bibliotekenes resultater og konsekvenser (outcomes and impacts).
4. Virtuelle tjenester
Politikere, brukere og bibliotekarer er enige om at bibliotekene bør tilby nettbaserte tjenester. WWW ble lansert tidlig på nittitallet og har på kort tid etablert seg som et sterkt og dynamisk medium for kommunikasjon, formidling, læring og produktiv virksomhet. De aller fleste bibliotek har i dag egne hjemmesider.
I 2004 var det omtrent to tredjedeler av bibliotekene som hadde katalog på nettet. Siden det er småkommunene som henger etter, ligger dekningsgraden i forhold til befolkningen langt høyere. Samtidig har de fleste norske familier fått internett. Om få år vil internettilgang hjemmefra være normalsituasjonen - på linje med radio, TV og telefon. Det samme gjelder tilgang til nettet i jobb, skole, studier og fritid.
Det store flertall av brukerne har nå mulighet for å slå opp i katalogen over internett. Mange bibliotek driver også aktiv nettpublisering. Men begrepsutvikling, operasjonalisering og håndfast statistikk mangler. Enkelte folkebibliotek har startet å telle besøk på sine nettsider, men det er ikke formulert noen felles standarder for hvordan dette skal gjøres. Tallene kan derfor ikke aggregeres eller brukes til sammenlikninger mellom kommuner, fylker eller regioner.
Personalets store og økende arbeidsinnsats rettet mot nettet blir overhodet ikke fanget opp av dagens statistikk.
Standardiseringsarbeidet bør skje i nær kontakt med andre miljøer - i og utenfor Norge. I den nye danske statistikken har Biblioteksstyrelsen bl.a. lagt vekt på skillet mellom besøkstall og sidetall:
De fysiske folkebibliotekene betjener først og fremst lokale brukere. Kommunestyrene vet hvem de bevilger penger til. Når bibliotekene utvikler virtuelle tjenester, forsvinner mye av koplingen mellom lokal innsats og lokalt utbytte. Den nasjonale spørretjenesten Biblioteksvar kan brukes av hvem som helst - i og utenfor Norge. Bibliotek som investerer i innholdsrike nettsteder, skaper ressurser som er tilgjengelige for alle.
Så lenge tjenestene har et regionalt preg, som hos Lokalhistorisk spørjevev (Sogn og Fjordane), Kulturnett Østfold eller den lokalhistoriske bildebasen i Trondheim, er det fortsatt mulig å be om støtte fra lokalpolitikerne. Men framtidas virtuelle tjenester vil ofte ha hele befolkningen som målgruppe. En lenkesamling som Detektor har ingen spesiell tilknytning til Oslo. I et lite og tettvevd samfunn som det norske, vil brukerne som oftest ønske seg tjenester som har Norge eller norsk kultur som sin naturlige ramme.
Ideen om det sømløse bibliotek peker i retning av en organisering av alle offentlige bibliotek som tjenesteytere og innholdsleverandører til slike nasjonale tjenester. Dersom dagens bibliotek, som i hovedsak er finansiert av kommuner og moderorganisasjoner, skal bruke mye ressurser på det nasjonale nivået, vil det trolig komme krav om nye finanisieringsmodeller. Spontane spleiselag blir neppe bærekraftige nok.
Dersom vi får en slik utvikling, bør bibliotekstatistikken fange opp de nye strukturene fra starten av. Det kan virke fornuftig å behandle nasjonale tjenester som Biblioteksvar og Bibsys som egne statistikkobjekter - og å forberede seg på statistisk registrering av nye objekter i framtida: FoU-baser som Frida og Forskdok, institusjonelle publiseringsarkiver, digitale fotosamlinger, osv.
I dette digitale feltet er åpenbart grensen mellom bibliotek, arkiv og museum flytende - men det er jo ingen ting i verden for å presentere det samme materialet i ulike kontekster. Allerede i dag inneholder jo ABM-statistikken relevante befolkningsdata - uten dermed å konkurrere med SSBs befolkningsstatistikk.