Innledning

Statistikk er arbeid

• Statistikken kartlegger det som foregår i bibliotekene.
• Statistikken er et styringsredskap. Den skal brukes til å planlegge tiltak som kan løfte bibliotekets tjenester - og til å vurdere om resultatene svarer til innsatsen.
• Statistisk kartlegging er hardt og krevende arbeid. Dersom kartet bare henges på veggen - og ingen bruker det til å gå tur - blir hensikten borte. Tallene har ingen verdi i seg selv.

Lærende bibliotek

• Statistikk har, med andre ord, bare verdi for lærende organisasjoner - altså virksomheter som ønsker å lære mer om seg selv og sine brukere.
• Det er heller ikke nok å ville lære. All læring krever tid og oppmerksomhet. Organisasjonene må inkludere ressurser til selve læringsarbeidet i sine planer - ellers blir viljen til læring bare tomme ord.
• Læringen kan - i neste omgang - frigjøre og skape ressurser. Men investeringen kommer først. Treet må plantes og pleies før eplene kan plukkes.
  
• Det gjelder all statistikk - og all systematisk innhenting og bearbeiding av data. Bruken begrunner innsatsen.
  

Dagens praksis

1. Bibliotekledere og ansatte på hvert enkelt bibliotek trenger systematiske data for å lage planer, for å vurdere resultater og for å argumentere for bibliotekets sak utad. I tillegg til den faste statistikken, kan de skaffe seg innsikt ved egne, enkle undersøkelser - som fortrinnsvis bør gjentas flere år på rad.
• Hva sier KOSTRA om Asker bibliotek? Plinius.
• Statistikk for skrytepaver 1. Plinius.
• Statistikk for skrytepaver 2. Plinius.
2. Kommunene og moderinstitusjonene bruker (i noen grad) lokal bibliotekstatistikk, lokale brukerundersøkelser og andre kvantitative data i forbindelse med budsjettarbeid og strategisk planleggin.
• Foregangsbibliotek i Vestfold. Plinius kommenterer bibliotekstatistikken fra Høgskolen i Vestfold.
• Skal du ha litt statistisk informasjon om en kommune, kan du søke på termene KOMMUNENAVN og SSB i Google.
  
3. Flere fylkesbibliotek lager statistiske oversikter på fylkesnivå. De gir dessuten folke- og skolebibliotekene faglig støtte i forbindelse med datainnsamling. 
• Heia Hordaland! Plinius.
• Kunnskapstall i Buskerud. Plinius.
  
4. Fylkeskommunene trenger informasjon i forbindelse med sitt ansvar for fylkesbibliotekene og for bibliotekene i de videregående skolene.
5. I Norge er ABM-utvikling det sentrale organet for innsamling av bibliotekstatistikk på nasjonalt nivå. Direktoratet står også sentralt i utviklingen av statistikken.
• Statistikk for bibliotek
• Statistikk for fag- og forskningsbibliotek 
• Nasjonale indikatorer for norske universitets- og høgskolebibliotek
  
• Prosjektblogg 
• Eksempel på fagdebatt
• Indikatorblogging. Plinius.
  
6. Statistisk sentralbyrå (SSB) er hovedorganet for all norsk statistikk.
• Bibliotek, museer, arkiver og annen kulturformidling.
7. Databasen KOSTRA er utviklet for å gi kommuner og fylkeskommuner bedre styringsinformasjon.  Data om folkebibliotekene inngår i kulturdelen av KOSTRA.
• KOSTRAs startside.Les gjerne SSBs egen innføring i systemet: Bli kjent med kommune-Norge
• Preliminary KOSTRA data for large public libraries. Norway 2008. Municipalities.  Plinius.
• External indicators based on KOSTRA. Norway 2007. Municipalities. Plinius.
8. Biblioteklærere og -forskere har bruk for bibliotekstatistikk og annen relevant statistikk i undervisning og forskning.
• Hva betyr pengene? Plinius. 
9. Forskerne - og enkelte studenter - bidrar også med statistiske data fra egne prosjekter. Datainnsamling er dyrt, og det kan være mye å vinne ved bevisst gjenbruk av foreliggende forskningsdata. Gode systemer for lagring, dokumentasjon og formidling av prosjektdata er derfor viktig. 
• Nye data om bibliotek. Plinius
• Plinius Data Bank

Rapporter fra Bibliofil

Bibliofil tilbyr en hel serie statistiske rapporter

Webbaserte

• Utlånsstatistikk m/grafer
• Lånerstatistikk
• MappaMi-statistikk
• Bestandsstatistikk
• Epoststatistikk
• Virusstatistikk (for de som har Trend virussjekker)
• Besøksstatistikk for hjemmesidene

Rapporter i systemet

• Lånerstatistikk, antall utlån
• Lånerstatistikk, aktive lånere
• Lånerstatistikk, flest lån (topp 10)
• Prestasjonsmåling (utlånte bøker, aktive lånere)
• Kassering (eksemplarer ikke utlånt siden dato)
• Fjernlånsoversikt
• Nåværende bestand
• Tittelstatistikk
• Tilvekstliste
• Reserveringspress
• Årlige rapporter til Statens bibliotektilsyn for folke-, fylke- og fagbibliotek
• Rapportgenerator for egne rapporter. Standardrapportene kan brukes som utgangspunkt for lokale rapporter, for eksempel kan utlånstallene presenteres pr aldersgruppe, brukernivå, litterær form, utgiverår eller materialtype
• Automatiske rapporter (kommer en gang i uka):
  - Bestandsendringer siste uke og år
  - MappaMi-statistikk

Fagdebatt

Hvor mye av dette blir brukt? Hvor mye blir delt? Hvor mye blir gjenstand for faglig debatt?

Svært lite, ser det ut til. Den interne bruken i hvert enkelt bibliotek kjenner jeg ikke til. Men i bibliotekfagets litteratur og den skriftlige fagdebatten forøvrig er svært lite synlig.

Kunnskapsbasert bibliotekpraksis forutsetter en investering av tid, energi og oppmerksomhet.

Bibliotekene må ville forandring. De må utvikle ha systemer som ivaretar hele verdikjeden: innsamling, bearbeiding, presentasjon og bruk av data. Dette gjelder alle forvaltningsnivåer: kommune, fylke, stat og internasjonalt.

Og det er de senere leddene i verdikjeden som er vanskeligst å gjennomføre.

Selve datainnsamlingen er arbeidskrevende, men krever ikke noen stor intellektuell innsats. Fornuftig bearbeiding, presentasjon og bruk - derimot - kan ikke foretas ved mekaniske rutiner eller kjøpes på konsulentmarkedet. Disse operasjonene forutsetter både faglig kompetanse og strategisk dømmekraft.

Statistikken har bare verdi dersom den gir positive bidrag til bibliotekets beslutninger. Skal det skje, må kvaliteten i statistikkarbeidet vektlegges.

Overflod og underskudd

Dagens situasjon er paradoksal.

Bibliotekene har tilgang på en overflod av styringsdata gjennom sine katalogsystemer. De nasjonale bibliotekaktørene har likeledes rik tilgang på data fra den årlige statistikken. Men disse pyramidene av data blir nesten ikke bearbeidet.

Biblioteksektoren er i og for seg ganske godt dokumentert. Men dokumentasjonen arkiveres uten å bli brukt - både på kommunalt, fylkeskommunalt og nasjonalt nivå.

Dette er ikke spesielt for Norge eller for biblioteksektoren. I industrisamfunnet finner vi ofte et skarpt skille mellom administrativ innsamling - og strategisk bruk - av statistikk. Forvaltningen tar bare ansvar for å samle inn informasjonen - og overlater den videre bearbeiding av data til noen uspesifiserte “andre”.

Kunnskapssamfunnet er annerledes. Her må vi argumentere empirisk. For å fungere like effektivt og slagkraftig som våre konkurrenter, må vi skape tettere koplinger og raskere rytmer mellom innsamling, analyse, formidling og bruk.

Biblioteksystemet Bibliofil har altså lagt til rette for dette. Det har kanskje de andre systemleverandørene også? I så fall bør de spre budskapet høyt og lavt.

Men hovedansvaret for den tafatte bruken av empiri ligger ikke hos leverandørene. Det er profesjonen og institusjonen som trenger å ta den empiriske kunnskapen inn i sitt daglige virke.

Alle pofesjoner viser sin styrke - og sin svakhet - gjennom de faglige debattene de fører.

Begreper og indikatorer

Teksten nedenfor bygger på kapittel 2 (Statistikk for folkebibliotek: begreper og indikatorer) i rapporten Fra statistikk til kunnskap, som Tord Høivik (HiO/JBI) skrev for ABM-utvikling høsten 2006.

Variable og indikatorer

1. Begrepet variabel er nøytralt. Alle egenskaper som kan variere og som vi er i stand til å måle, kan utgjøre en variabel. Antall blåøyde brukere og antall rødhårede bibliotekarer er variable.
2. Begrepet indikator er sterkere. Indikatorer er variable - eller kombinasjoner av variable - som forteller noe viktig om biblioteket, om virksomheten eller om bibliotekets omverden.
3. Antall besøk er en indikator. Innenfor ett og samme bibliotek kan den brukes til sammenlikninger over tid. Men besøkstallet egner seg ikke for sammenlikninger mellom ulike bibliotek. Da bør vi heller bruke antall besøk pr. person i målgruppen, antall besøk pr. åpningstime, antall besøk pr. årsverk eller andre forholdstall.
4. Begrepet kvalitets- og styringsindikator er ennå sterkere. Det betegner indikatorer som er spesielt konstruert eller valgt ut for å benyttes når en virksomhet skal planlegges, styres og vurderes. Kvalitets- og styringsindikatorer angir retninger vi bør følge eller unngå.
5. Statistikeren og sosiologen kan si mye om hvordan slike indikatorer generelt kan konstrueres og tolkes. Men valgmulighetene er mange. Selve valget av ett sett indikatorer framfor et annet må nødvendigvis skje ved utøvelse av (legitim) makt, det vil si gjennom politiske eller administrative beslutninger.
6. For å styre fornuftig, trenger vi å se på en rekke indikatorer samtidig. Et bibliotek som prøver å gi pinlig korrekte svar på alle referansespørsmål, får problemer med responstid og ressursbruk. Det beste blir det godes fiende. Det praktiske livet dreier seg ikke om å maksimere en enkelt indikator, men om å balansere flere på samme tid.
7. Begrepet balansert målstyring fanger opp denne tanken. Vi har alltid flere mål samtidig - og må fordele våre ressurser slik at helheten fungerer. Ideen kommer fra næringslivet, men blir også tatt i bruk i offentlig sektor.
8. Ett av poengene med balansert målstyring er at de aktuelle etatene selv foreslår indikatorer. Det er et viktig poeng, som også bør tilsi at brukerne får en meningsfull innflytelse på det statistiske styringssystemet.

A. Generelle forslag

1. Artikkelen om Statistikkens rammer (kapittel 1 i rapporten Fra statistikk til kunnskap) tar for seg totalbehovet for statistisk og annen empirisk informasjon om bibliotekenes virksomhet. Den offentlige statistikken kan bare dekke en del av dette behovet. Men både den løpende statistikken, og relevante periodiske undersøkelser fra SSB og ABM, som kulturstatistikk, mediestatistikk og tidsbruksundersøkelser, bør plasseres innenfor en felles begrepsramme.
2. Rammen bør også inkludere empirisk forskning og datainnhenting som blir utført av andre aktører. Den innsikten vi trenger, må bygge på begge disse kildene til informasjon og kunnskap. Derffor er det en stor fordel at begrepsbruken på tvers av aktørene er noenlunde i samsvar.
3. Den heldekkende løpende statistikken, som ABM-utvikling har ansvaret for, bør omfatte så mye som mulig av den empirien mange institusjoner og personer jevnlig har behov for.
4. Tradisjonen med identisk årlig rapportering fra alle kommuner, store og små, bør ikke stå i veien for en større bredde mht. innsamlings- og bearbeidingsmetoder.
5. De ressursene bibliotek-Norge totalt sett bruker på produksjon, analyse og publisering av statistikk, er ganske store. Vi har mye å vinne ved en omfordeling av statistikkressursene, slik at materialet i høyere grad blir tatt i bruk.

B. Samstat anbefaler

1. å bruke vesentlig større ressurser på analyse, presentasjon og aktiv formidling av resultatene
2. å be om mer informasjon fra større enn fra mindre bibliotek
3. å redusere antall variable som skal registres fra alle bibliotek hvert eneste år
4. å gjennomføre detaljerte heldekkende tellinger med større tidsavstand (5 eller 10 år)
5. å benytte utvalgsundersøkelser - gjerne etter en rullerende plan - på ett og ett delområde av gangen.

Det femte punktet skal bidra til at vi får dypere innsikt i spesielle temaer som: ferdselen inne på biblioteket (trafikktelling), samarbeid med lokalsamfunnet, kompetansenivå og kompetanseutvikling i staben, barns bibliotekbruk, nettbaserte tjenester, flerkulturelle tjenester, referansevirksomhet og samlingsutvikling

C. Bruk av ressurser

1. Folkebibliotekenes fysiske ressurser består (først og fremst) av personalet, og dernest av bygninger, utstyr og samlinger av fysiske medier. De finansielle ressursene består, i all hovedsak, av kommunale bevilgninger.
2. Etter hvert som personalets kompetanseprofil utvides og differensieres, bør den tilhørende personstatistikken følge med. I dag skiller vi mellom heltids- og deltidsansatte og mellom bibliotekfaglig og merkantilt personale. Dessuten blir årsverkene registrert.
3. Bibliotekstrategisk vil det være svært nyttig å ha rikere data om personalet, men da uten å publisere alle detaljer for hvert enkelt bibliotek. Aktuelle variable kan være alder, tidspunkt for bibliotekareksamen (der det er aktuelt) og annen formell kompetanse.
4. Bibliotekpersonalets adgang til kompetanseutvikling er en interessant variabel, som bør tas inn i den norske statistikken, slik det er gjort i den tyske kvalitetsindeksen BIX.

D. Lokaler og utstyr

1. Dagens bibliotekstatistikk blir dominert av samlings- og utlånsdata. Vi ser at det tradisjonelle utlånet ser ut til å stagnere, samtidig som publikums etterspørsel er økende når det gjelder “stedsbaserte” og virtuelle tjenester.
2. Når det gjelder ressursbruk, bør ABMU legge større vekt på data om lokalene og utstyret enn i dag. Både publikumsarealet og det indre arealet bør kartlegges.
3. Bibliotekets fysiske tilbud til staben er et viktig bidrag til kvalitet. På nasjonalt plan holder det kanskje å registrere dette hvert tredje, fjerde eller femte år.
4. I tillegg bør større endringer i form av nye eller ombygde bibliotek registreres umiddelbart. Disse opplysningene samles inn i dag, men blir ikke systematisk analysert. Derfor vet vi for lite om virkningene av investeringer i lokalene.
5. Det må også være mulig å si noe mer om publikumsarealet enn størrelsen i kvadratmeter. Store deler av dette arealet er, naturlig nok, okkupert av bokhyller. Men alle studier av bøkenes alder og samlingens omløpstall viser at det kasseres alt for lite i de fleste folkebibliotek. Skal publikum tilbringe mer tid i bibliotekrommet, må de oppleve at lokalene er lyse, luftige og innbydende. En mulig indikator for tilgjengelighet -kan være kvadratmeter/bind eller kvadratmeter/hyllemeter.
6. Foreløpig opplever de aller fleste bibliotek køer ved datamaskinene. Mange skiller derfor mellom dedikerte OPAC-terminaler og generelle nett-terminaler. Antall generelle terminaler, sett i forhold til befolkningen, eller antall mulige terminaltimer, sett i forhold til antall besøk, er foreløpig interessante ressursindikatorer - dersom den faktisk blir analysert. Men PC- eller terminalstatistikk for alle bibliotek bør fases ut når køene forsvinner. Deler av denne statistikken er moden for forenkling med det samme.
7. Datatilgang pr. innbygger inngår som en av ressursindikatorene i BIX. BIX måler datatilgang i timer, ikke i antall maskiner. For hver enkelt av bibliotekets publikumsmaskiner angis hvor mange timer den er til disposisjon gjennom året. Den samlede datatilgangen er summen for alle maskinene.
8. Bibliotekene bør også registrere faktisk bruk av datautstyret. Dersom brukerne må reservere tid, kan disse opplysningene hentes fra reservasjonssystemet. Datainnsamlingen kan gjerne forenkles ved å bruke telledager i stedet for fullstendig opptelling. Alternativt kan automatisk logganalyse bruke (snakk med IT-personalet …).
9. Når det gjelder adgang til lese-, arbeids- og samværsplasser, bør ABMU antagelig gjennomføre et lite begrepsarbeid (beskrivelse, operasjonalisering) av selve kategorien “plass på biblioteket” - med god empirisk forankring.
10. Innen 2010 er antagelig tilgang på trådløst bredbånd en selvfølge på alle bibliotek. I de mellomliggende årene bør Wifi-tilgangen registreres. Når brukerne bringer sine egne bærbare maskiner, blir selvsagt alle sittesteder mulige arbeidsplasser med full digital tilgang. Eirik Newth har gjort nyttig forarbeid på dette området - se Heller trådløs enn rådløs.

E. Åpningstid

1. Folkebibliotekene tilbyr sine tjenester på to måter: gjennom det fysiske biblioteket og gjennom sitt nettsted. Den fysiske tilgangen bestemmes av åpningstida. Den virtuelle tilgangen er stort sett ubegrenset i tid (24/7/365), men begrenses av hva som finnes på nettstedet.
2. Åpningstida er en interessant variabel. Dagens statistikk henter inn ganske detaljerte data om åpningstidene. Men det ser ut til at denne informasjonen i liten grad blir benyttet. Et første skritt må være å ta statistikken i bruk til analyser på nasjonalt nivå. Hva er sammenhengen mellom åpningstid og andre sentrale indikatorer?
3. Ulike demografiske grupper har ulike ønsker angående åpningstid. I Norge blir stadig flere mennesker yrkesaktive. For disse passer det best om biblioteket er tilgjengelig på samme tid som kinoene: om kvelden, om lørdagen og om søndagen. Et alternativ, som er prøvd ut i Sverige, er at biblioteket kommer til arbeidsplassen. Pensjonister, uføretrygdede og arbeidsløse har større mulighet til å bruke formiddagene. Det samme gjelder småbarn med hjemmeværende mødre eller fedre. Også studenter kan utnytte formiddagene.
4. Åpningstid er et uttrykk for tilgang. Når biblioteket er åpent, har befolkningen mulighet for å bruke tjenestene. Når biblioteket er stengt, er tjenestene utilgjengelige. Men åpningstid er ikke i seg selv en tjeneste. Hvis brukerne ikke kommer, skapes det ingen nye verdier. Derimot er generøse åpningstider, på tider som passer for brukerne, er vanligvis en forutsetning for utlånsvirksomhet - og i hvert fall en forutsetning for tilbud i bibliotekets egne lokaler.
5. Åpningstiden er en størrelse som må håndteres med forsiktighet. Det gir for eksempel ikke mening å legge sammen, eller å ta gjennomsnittsverdien av, åpningstidene i flere bibliotekfilialer.
6. Åpningstimer må vektes før de kan kombineres. Et stort sentralbibliotek med mange potensielle brukere “produserer” åpenbart mer tilgang i løpet av en time enn en knøtt liten bibliotekfilial i en landsby.
7. Det har god mening å si at tilgangstiden, eller antall “tilgangstimer”, er lik antall åpningstimer multiplisert med befolkningen i virkekretsen: Tilgangstid = Åpningstid * Befolkning
8. I et bibliotek med flere avdelinger kan tilgangstidene for hver avdeling leggges sammen. Så kan den samlede tilgangstiden deles på den samlede befolkningen. Da får vi en gjennomsnittlig (vektet) åpningstid.
9. I stedet for å vekte med befolkningen, kunne vi vektet med staben som er tilgjengelig i åpningstiden. Befolkningsvekting og stabsvekting representerer imidlertid litt ulike begreper.

Utlån og samlinger

F. Netto og brutto utlån

De norske utlånstallene har hittil ikke gjort noe skille mellom første gangs utlån og fornyelser. I følge ISOs regler for bibliotekstatistikk skal hver fornyelse telle som et nytt lån. Men dansker og svensker gjør et skille. Etter hvert som bibliotekene innfører virtuelle utlånstjenester, av typen MappaMi, blir det langt lettere å fornye. Derfor utgjør fornyelsene, høyst sannsynlig, en økende prosent av utlånstallene.

G. Utlånskategorier

1. Dagens biblioteksystemer er i stand til å levere svært detaljerte data om utlånet.
2. Et vanlig, individuelt utlån er en transaksjon som kopler et dokument og en person. Systemene inneholder en lang rekke opplysninger om hvert enkelt dokument - og noen grunnleggende demografiske opplysninger om hver enkelt låner, som navn, adresse og alder.
3. Tradisjonelt har utlånsstatistikken bare omfattet aggregerte data om de utlånte dokumentene - altså antall utlån innenfor ulike dokumentkategorier.
4. Bibliofil har, på eget initiativ, begynt å publisere opplysninger om de mest utlånte titlene for voksne, barn og totalt - for alle Bibliofilbibliotek under ett. Mange bibliotek bruker også denne muligheten for å presentere den lokale utlånstoppen.
5. Muligheten til å produsere statistikk om lånerne har i svært liten grad vært benyttet. Kravet til personvern setter klare grenser for hva som kan registreres og offentliggjøres om enkeltpersoner. Men i prinsippet må det være lov å produsere og publisere aggregert statistikk om bibliotekets lånere for legitime forsknings- og planleggingsformål. Dette gjøres jo ofte av andre kommunale etater og av Statistisk sentralbyrå.
6. Kommunene bruker i økende grad spørreundersøkelser med data på individnivå, og sikrer seg mot misbruk ved anonymisering og sammenslåing av data før de publiseres. Økt bruk av sikrede persondata vil gi langt mer innsikt i folkebibliotekets virksomhet, og langt mer styringsinformasjon, enn det vi har i dag.
7. I dagens statistikk blir for eksempel utlånet av barnebøker sett i forhold til antall barn i befolkningen. Men enkeltstudier viser svært tydelig at utlånet ofte går på tvers av aldersgruppene: barn låner voksenbøker og voksne låner barnebøker. Denne typen datarapportering kan nokså lett innarbeides i dagens biblioteksystemer.
8. Det vil generelt,være svært nyttig å vite mer om utlånsprofilene - med hensyn til medier og sjangre - til menn og kvinner i ulike aldersgrupper. I dag må denne typen data hentes inn ved utvalgsundersøkelser på nasjonalt eller lokalt nivå.
9. Ved lokale studier er metodene gjerne av det enkleste slaget. De gi noen indikasjoner på tingenes tilstand, men lite som teller som kunnskap. Vi vet derfor en del om nasjonale utlånsprofiler, men nesten ingenting om lokale og regionale forskjeller.

H. Data i sanntid

I dag blir utlånsstatistikken publisert en gang i året, og da en god del måneder etter årsskiftet. De første KOSTRA-tallene kommer i midten av mars, mens den fullstendige ABM-statistikken normalt skal publiseres en gang på sommeren.

I forhold til strategisk planlegging og aktuell debatt er det en fordel om relevante data er tilgjengelige langt tidligere. Bibliofils utlånsrapporter viser at det er fullt mulig å presentere data i (tilnærmet) sanntid, bare noen dager eller uker på etterskudd.

Denne typen “simultanpublisering” er bare meningsfull hvis den (1) er lite arbeidskrevende og høyt automatisert, altså bygget inn i de tekniske systemene, og (2) tas inn i debatt og planlegging.

Besøk og lokale tjenester

I. Besøkstall

1. Antall bibliotekbesøk gir et visst bilde av publikums nye måter å bruke biblioteket på. Det er klare forskjeller mellom store og små bibliotek når det gjelder bruk på stedet. I de større kommunene, fra femten tusen innbyggere og oppover, lå besøkstallet på 5,7 pr. innbygger i 2004. Utlånet lå også på 5.7. Her er det altså i gjennomsnitt ett utlån pr. besøk.
2. Det betyr i praksis at minst halvparten av besøkene ikke dreier seg om utlån. De som først låner, tar helst to-tre bøker i slengen - eller mer. Folk kommer altså til biblioteket av andre grunner.
3. I de mindre kommunene, fra tre til femten tusen, var det 4,1 besøk og 5,2 utlån pr. innbygger, altså 1,3 utlån pr. besøk. I de aller minste kommunene, med under tre tusen innbyggere, var det 1,6 utlån pr. besøk. Jo større kommunen er, jo høyere ligger altså besøkstallet i forhold til utlånstallet. Dette tyder på at de store bibliotekene også er viktige som oppholds-, møte- og arbeidssteder.
4. Her har vi bare sett på gjennomsnittstall for store grupper av bibliotek. Tallene forteller ingen ting om den enkelte kommune. Det finnes mange små bibliotek som er godt besøkt og har et rikt tilbud av aktiviteter på stedet. Andre fungerer mer som utlånsstasjoner. Det som generelt er viktig, er å ta like mye hensyn til besøkstall som til utlånstall. De beskriver ulike trekk i bibliotekets profil.
5. Besøkstallene er tatt med i den reviderte versjonen av “bibliotek-KOSTRA”. Da bør metodikken styrkes - gjennom et lite utviklingsprosjekt. For det første bør selve besøksbegrepet klargjøres.
6. Et fysisk bibliotekbesøk innebærer at en person kommer inn på bibliotekets fysiske område for å bruke bibliotekets faglige tjenester (ikke kaffebaren eller toalettet) - eller at personen faktisk bruker en eller flere tjenester (uavhengig av den opprinnelige intensjonen).
7. Det er altså målsettingen om bruk eller den faktiske bruken som skiller bibliotekbrukeren fra alle de andre som stikker innom av andre grunner: smårollinger i barnevogn, postbudet, vaskehjelpen eller biblioteksjefens eldste datter.
8. Vi foreslår altså et begrepsmessig skille mellom bibliotekets faglige oppgaver og hverdagslivet forøvrig. Tanken er den samme som i referansearbeidet: det er den faglige bruken av bibliotekets ressurser som skiller referansespørsmål fra andre spørsmål.
9. Det er selvsagt fullt mulig å begrepsfeste biblioteket som en allmenn møteplass - der det blant annet finnes bibliotektjenester. Men det ville innebære en radikal restrukturering både av statistikken og av institusjonens oppgaver.
10. Den faktiske tellingen foregår i dag som oftest elektronisk. De metodiske problemene med elektroniske tellere har vært mye diskutert på biblioteknorge. Utviklingsprosjektet bør føre fram til noen anbefalinger om oppstilling og kalibrering av telleapparater, og om selve registreringen av tallene. Kalibreringen skal gi oss de omregningsfaktorene vi trenger for å konvertere råtallene til publiserbare besøkstall (estimater).
11. Kalibrering bør foretas ved en parallellkjøring av automatisk og manuell telling, i noen få, statistisk utvalgte, tidsperioder. Vi kan også ta i bruk enkle metoder for å benytte våre (nøyaktige) utlånstall til å korrigere våre noe mer usikre besøkstall.

J. Besøkstid og -aktiviteter

1. Besøkstallet er et første skritt. Det forteller imidlertid ingen ting om hvor lenge folk oppholder seg på biblioteket, og slett ikke hva de faktisk gjør - i bibliotekrommet. Det er fullt mulig å kartlegge dette også. Med litt arbeidsinnsats kan vi finne ut hvor mange timer våre brukere tilbringer på biblioteket. Med litt mere arbeidsinnsats kan vi også kartlegge hva de holder på med. Danskene kaller det trafikktelling.
2. Trafiktællingen fortæller historien om dagligdagen på det danske folkebibliotek anno 2004, og den præsenterer ny viden om hvor længe brugerne opholder sig på biblioteket, og hvilke bibliotekstilbud de benytter. … . Baggrunden for trafiktællingen var en undren over udviklingen i biblioteksstatistikken. Her fortæller de tørre tal at antallet af besøg i bibliotekerne stiger, mens antallet af lån og lånere falder/stagnerer.
3. I Danmark ble trafikktellingen gjennomført som en større, frittstående undersøkelse. En tilsvarende studie gjennomføres nå i en gruppe norske bibliotek.
4. Men det er også fullt mulig for de fleste bibliotek å lage nyttige trafikkanalyser - etter en standardisert og enkel oppskrift - på egen hånd, med tanke på sin egen lokale planlegging. Gjerdrum og Lillehammer gjennomførte slike tellinger i 2006 og Drammen startet opp våren 2007.

K. Referanse og veiledning

1. Det å besvare referansespørsmål tar en betydelig del av bibliotekenes ressurser. Statistikken registrerer 3,5 millioner spørsmål i året. Hvis hvert spørsmål i snitt tar fem minutter å besvare, dreier det seg om ca. tre hundre tusen timer i direkte kontakt med kundene. I tillegg kommer andre typer spørsmål, som teknisk veiledning og henvendelser om medieplassering, tilbud og service.
2. De bibliotekansatte må også bruke tid for å holde seg oppdatert med hensyn til søkemetoder og kunnskap om trykte og digitale kilder. I sum kan referansearbeidet kanskje dreie seg om fire-fem hundre tusen timer - eller ca. to hundre og femti årsverk i året. Siden folkebibliotekene totalt bruker ca. to tusen årsverk, er det fullt mulig at arbeidet med spørsmål tar mellom 10 og 15 % av den samlede arbeidstida.
3. I dag skal antall referansespørsmål registreres og rapporteres - men opplysningene blir ikke publisert. Selve antallet er neppe noen god indikator på innholdet i denne tjenesten.
4. Siden publikumsveiledning tar mye tid, og gjerne kan styrkes ytterligere, er det fortsatt viktig å måle tjenesten. Men da bør vi først diskutere hvilke aktiviteter vi ønsker å kartlegge - og hvorfor. Hvordan skal tallene brukes?
5. Jeg ville i hvert fall legge vekt på hvor mye tid personale med fagkompetanse totalt sett bruker for å veilede publikum eller for å besvare henvendelser. Jeg kunne også tenke meg å registrere antall tidkrevende henvendelser, dvs. alle transaksjoner som tar mer tid enn det vi kan kalle ready reference. Begge disse variable bør kunne brukes i strategiske og politiske diskusjoner om bibliotekets framtidige rolle.

L. Publikumstiltak og utadrettet virksomhet

1. Den norske bibliotekstatistikken gir bedre dekning av bibliotekenes utadrettede virksomhet enn tilfellet er i mange andre land. Statistikken skiller mellem brukerorienteringer, arrangementer og utstillinger:
2. Brukerorienteringer - er orienteringer til grupper i bruk av bibliotek og medier.
3. Arrangementer/utstillinger - her telles arrangementer og utstillinger der avdelingen helt eller delvis står som arrangør og ansvarlig. Dekorasjoner og enkeltplakater regnes ikke med.
4. Orienteringer, arrangementer og utstillinger for barn rapporteres særskilt. Dessuten skal antall frammøtte ved orienteringer og arrangementer registreres.
5. Folkebibliotekene rapporterer også om hvilke institusjoner man har et formelt, organisert samarbeid med - i form av skriftlige samarbeidsavtaler (omfatter ikke kombinasjonsbibliotek).

M. Bibliotekenes oppsøkende virksomhet bør også nevnes.

1. I folkebibliotekene er det ikke stort i omfang, men nyttig og viktig for dem det angår: lånere på ulike institusjoner (syke- og aldershjem, barnehager) og lånere som har problemer med å komme seg til biblioteket på egen hånd.
2. Statistikken for oppsøkende virksomhet forteller en del om omfanget, men lite om den faktiske ressursbruken. Samarbeidet med institusjoner bygger vanligvis på skriftlige avtaler.
3. Siden folkebibliotekene er i ferd med å øke sin lokalbaserte virksomhet, bør denne delen av bibliotekstatistikken styrkes. Hovedsvakheten i dag er at tallene i liten grad blir analysert og anvendt i faglige og politiske sammenhenger. Det har liten hensikt å samle inn mer detaljerte data hvis det ikke er noen aktiv etterspørsel etter informasjonen.
4. Både bibliotekene og kommunene vil tjene på en synliggjøring av folkebibliotekenes samfunnspraksis i lokalsamfunnet - det britene kaller community librarianship. I dette feltet kommer vi også tettere inn på den vanskeligste statistiske oppgaven: å fange opp bibliotekenes resultater og konsekvenser (outcomes and impacts).

N. Virtuelle tjenester

1. Politikere, brukere og bibliotekarer er enige om at bibliotekene bør tilby nettbaserte tjenester. WWW ble lansert tidlig på nittitallet og har på kort tid etablert seg som et sterkt og dynamisk medium for kommunikasjon, formidling, læring og produktiv virksomhet. De aller fleste bibliotek har i dag egne hjemmesider.
2. I 2004 var det omtrent to tredjedeler av bibliotekene som hadde katalog på nettet. Siden det er småkommunene som henger etter, ligger dekningsgraden i forhold til befolkningen langt høyere. Samtidig har de fleste norske familier fått internett. Om få år vil internettilgang hjemmefra være normalsituasjonen - på linje med radio, TV og telefon. Det samme gjelder tilgang til nettet i jobb, skole, studier og fritid.
3. Det store flertall av brukerne har nå mulighet for å slå opp i katalogen over internett. Mange bibliotek driver også aktiv nettpublisering.
4. Men begrepsutvikling, operasjonalisering og håndfast statistikk mangler.
5. Enkelte folkebibliotek har startet å telle besøk på sine nettsider, men det er ikke formulert noen felles standarder for hvordan dette skal gjøres. Tallene kan derfor ikke aggregeres eller brukes til sammenlikninger mellom kommuner, fylker eller regioner.
6. Personalets store og økende arbeidsinnsats rettet mot nettet blir overhodet ikke fanget opp av dagens statistikk.
7. Standardiseringsarbeidet bør skje i nær kontakt med andre miljøer - i og utenfor Norge. I
8. Når det gjelder trafikktellinger på nettet, har bibliotekmiljøet behov for et langsiktig utviklingsprosjekt. Den nye 2.0-bølgen viser at nettet fortsatt er i rask utvikling. Trafikken skifter i økende grad fra tekstbaserte dokumenter til bilder, lyd og video. Graden av interaktivitet i sanntid, knyttet til tjenester som chat, nettelefoni og rollespill, øker. Internet Messenger (IM), Skype og Second life er noen aktuelle eksempler med stor gjennomslagskraft i våre brukermiljøer.
9. Bibliotekene må ta stilling til hvilke tjenester de vil tilby og hvilken rolle de ønsker å spille i en verden der nettet blir det dominerende medium for informasjon, kommunikasjon og dokumentasjon. Bibliotekstatistikken bør fange opp viktige nye trender i virksomheten nokså raskt, kanskje 1-2 år etter at de blir synlige - og ikke 8-10 år på etterskudd.
10. Det er verdt å legge merke til at webometri, eller kunsten å måle nettbaserte fenomener, er et dynamisk fagområde med mange ulike initiativ og mange kryssende interesser. Bibliotek-Norge kan neppe utvikle sin ideelle løsning på skrivebordet. Et indikatorprosjekt for måling av virtuelle tjenester, som starter med enkle forsøk og mye feedback, er antagelig å foretrekke.

O. Lokale og nasjonale tjenester

1. De fysiske folkebibliotekene betjener først og fremst lokale brukere. Kommunestyrene vet hvem de bevilger penger til. Når bibliotekene utvikler virtuelle tjenester, forsvinner mye av koplingen mellom lokal innsats og lokalt utbytte. Den nasjonale spørretjenesten Biblioteksvar kan brukes av hvem som helst - i og utenfor Norge. Bibliotek som investerer i innholdsrike nettsteder, skaper ressurser som er tilgjengelige for alle.
2. Så lenge tjenestene har et regionalt preg, som hos Lokalhistorisk spørjevev (Sogn og Fjordane), Kulturnett Østfold eller den lokalhistoriske bildebasen i Trondheim, er det fortsatt mulig å be om støtte fra lokalpolitikerne. Men framtidas virtuelle tjenester vil ofte ha hele befolkningen som målgruppe. En lenkesamling som Detektor har ingen spesiell tilknytning til Oslo. I et lite og tettvevd samfunn som det norske, vil brukerne som oftest ønske seg tjenester som har Norge eller norsk kultur som sin naturlige ramme.
3. Ideen om det sømløse bibliotek peker i retning av en organisering av alle offentlige bibliotek som tjenesteytere og innholdsleverandører til slike nasjonale tjenester. Dersom dagens bibliotek, som i hovedsak er finansiert av kommuner og moderorganisasjoner, skal bruke mye ressurser på det nasjonale nivået, vil det trolig komme krav om nye finanisieringsmodeller. Spontane spleiselag blir neppe bærekraftige nok.
4. Dersom vi får en slik utvikling, bør bibliotekstatistikken fange opp de nye strukturene fra starten av. Det kan virke fornuftig å behandle nasjonale tjenester som Biblioteksvar og Bibsys som egne statistikkobjekter - og å forberede seg på statistisk registrering av nye objekter i framtida: FoU-baser som Frida og Forskdok, institusjonelle publiseringsarkiver, digitale fotosamlinger, osv.
5. I dette digitale feltet er åpenbart grensen mellom bibliotek, arkiv og museum flytende - men det er jo ingen ting i verden for å presentere det samme materialet i ulike kontekster. Allerede i dag inneholder jo ABM-statistikken relevante befolkningsdata - uten dermed å konkurrere med SSBs befolkningsstatistikk.