Kunnskap i praksis
Ti pluss seksti tanker for et førstelektorprogram
Tord Høivik
Avdeling JBI, Høgskolen i Oslo
INNLEDNING: DYP DIGITALISERING
Refleksiv sosiologi
1. Bourdieu står for en refleksiv sosiologi, altså en tilnærming som utsetter forskningsprosessen og forfatteren for samme type oppmerksomhet som forskningsobjektet i vanlig forstand. Dette kan oppleves som uvant, men jeg ser det som en konsekvens av sosiologiens oppgaver - samfunnsmandatet om man vil - innenfor den vitenskapelige arbeidsdeling.
2. Sosiologien er den allmenne vitenskap om det sosiale. Det er derfor ingen grunn til å unndra sosiologisk forskning, som i seg selv er et sosialt fenomen, fra sosiologisk analyse. Vitenskapssosiologi eller sociology of science er et godt etablert område innenfor sosiologien.
3. Men Bourdieu går et skritt lenger. Vitenskapssosiologen retter normalt søkelyset mot andre vitenskaper og forskningsfelt enn sitt eget. Robert Merton studerte vitenskapenes sosiologi og historie – ikke vitenskapsosiologiens egen historie og sosiologi[i]. Full refleksivitet betyr analytisk likestilling mellom forsker og forskningsobjekt.
4. Det å arbeide refleksivt faller tyngre enn det å følge en fast og mer distansert modell. Faglig prosjekt- og skrivearbeid er krevende i utgangspunktet. Skal vi i tillegg reflektere over arbeidsbetingelsene, får vi en ny arbeidsoppgave på toppen av de andre. Jeg ser heller ingen grunn til at all samfunnsforskning bør være refleksiv. Nyttige prosjekter kan gjennomføres og gode artikler skrives helt uten referanse til forskerens personlige karriere og posisjon i det vitenskapelige feltet.
5. Det er i Bourdieus aller siste bok, Science de la science et réflexivité, at det refleksive perspektivet kommer tydeligst og mest personlig fram – og han var sytti år gammel da han skrev og holdt denne strålende forelesningsserien ved College de France. Forskning er kunnskapsproduksjon. Forskningsarbeidet krever først og fremst praktiske ferdigheter, håndlag og utholdenhet.
6. Det jeg ser som viktig er ikke den løpende refleksjon, men den reflekterte ettertanke. Da tusenbenet ble spurt om hvilket bein det nå skulle bevege, kom det ikke av flekken.
Faglige samtaler
7. Alle tekster er bidrag til samtaler.
8. Noen samtaler er offentlige. De foregår i det åpne sosiale rommet og er i prinsipp tilgjengelige for alle. Både vitenskapelig kommunikasjon og vanlig politisk debatt er forankret i denne åpenheten. Som bidragsytere henvender vi oss til en åpen krets av lesere. Vi vet at alle kan lese det som blir skrevet - og regner med at alle som måtte ønske det, har mulighet for å svare.
9. Andre samtaler foregår mer eller mindre lukket. Bare en avgrenset krets har lese-, skrive- og taleadgang. Grensene mellom åpne og lukkede samtaler er i stadig endring og bevegelse. Historisk sett er den borgerlige offentlighet et nytt fenomen. Helt fram til midten av 1700-tallet var det en selvfølge at statens anliggender ikke skulle diskuteres åpent.
10. Moderne demokratiske stater forutsetter en høy grad av innsyn og åpenhet. Skal borgerne kunne styre, må de vite hva som foregår. Men åpenheten er også konfliktfylt. Jo flere som har mulighet for å engasjere seg i en sak, jo vanskeligere blir det å håndtere beslutningsprosessene.
11. Moderne bedrifter og organisasjoner – både offentlige og private – ønsker å tre fram for offentligheten som enhetlige aktører uten indre debatt og tvil. Det ligger i kortene at det er styret eller den daglige lederen som snakker på kollektivets vegne.
12. Den indre uenigheten må skjules, siden den antas å svekke organisasjonens handlekraft og omdømme utad. De offentlige diskusjonene om ytringsfrihet og varsling viser at det pågår en reell kamp om offentlighetens vilkår i kunnskapssamfunnet.
13. Grensetilfellet er de private samtalene vi fører med oss selv – med den private dagboka som den typiske sjanger. Dette er også samtaler i helt bokstavelig forstand. Selv om de færreste kan skilte med flere ulike personligheter utad, har alle en mangfoldighet av stemmer i sitt indre. Det gjelder bare å høre etter[ii]
14. Fra et psykologisk synspunkt, står det ikke et samlet individ – altså et enhetlig, monadisk subjekt – bak det vi sier eller skriver. Mennesker likner mer på organisasjoner med mange avdelinger. Bevisstheten er en kakofoni av stemmer. Det er ikke galskap når vi går i skogen og snakker høyt med oss selv. Selve ordet in-divid (u-delt) er misvisende. Det er mange stemmer som kjemper om ordet og mange impulser som slåss om styringen.
15. Så lenge vi beveger oss langs forhåndsdefinerte mønstre, merker vi det ikke. Da følger vi rutinene uten å mukke – det er dette Bourdieu kaller habitus. Men hver gang vi møter noe nytt, våkner det indre allmannamøtet til live.
16. Hver nyttårsaften gir vi løfter til oss selv – og ingen påpeker løftenes logiske umulighet. Den folkelige psykologien tar for gitt at sjelen har mange rom. Storrøykeren og helsedirektøren har hver sin hybel – og kjemper støtt og stadig om innflytelse. Enhver person er minst to - og ofte flere.
Vitenskapens usynlige hånd
17. Vitenskap er mer enn meningsutveksling. Disipliner og vitenskapsgrener er forpliktende sosiale felt med et visst agonistisk preg. De som deltar, samarbeider om å skape ny erkjennelse – samtidig som de konkurrerer om posisjoner og faglig kapital.
18. Det spesielle ved det vitenskapelige feltet, er at den individuelle kampen om anerkjennelse er organisert slik at den samtidig belønner ny erkjennelse. Alle kjemper mot alle – men likevel for den samme sak. Vitenskapens usynlige hånd ordner resten[iii].
19. Jeg betrakter ikke praksisfagene som vitenskaper i akademisk forstand. Men jeg mener at profesjonsfagene bør integrere vitenskapelige metoder og arbeidsformer i sin virksomhet.
20. Det betyr å arbeide langt mer analytisk, kritisk og selvkritisk enn det som er vanlig i dag. Vitenskapelig metode er en form for systematisert skepsis. Vitenskap betyr å stille – og å sette pris på – vanskelige spørsmål.
21. Prinsippdebatter og begrepsutvikling kan være viktige elementer i samtaleprosessene, men det er først og fremst ny og nytolket empiri som bidrar til progresjon. Den gode empiri fungerer nesten som en tredje person i samtalen.
22. Det er sjelden empirien alene gir klare og entydige avgjørelser. Faglig uenighet er som oftest knyttet til ulike begreper og modeller – ikke til de ”nakne fakta”, men til alternative tolkninger av fakta. Empirien fungerer mer som en megler enn som en dommer.
23. Over tid blir noen spørsmål avklart og besvart, mens andre kan bli skjøvet til siden og glemt. Men de fortrengte spørsmålene dukker ofte opp igjen, i ny språklig drakt, på et senere tidspunkt.
24. De voksende diskusjonene rundt evidensbevegelsen har mye til felles med sekstiåras positivismedebatt. ”The return of the repressed” er like vanlig i fagdebattene som i våre personlige liv[iv].
Individuell og kollektiv vitenskapelighet
25. Et fagfelt som ønsker å være vitenskapelig, må sørge for vitenskapelighet på to nivåer. Alle er kjent med individuelle kravene, som dreier seg om å utvikle forskningskompetanse og å ivareta kravene til prosjektdesign, publisering og faglige debattformer.
26. Det kollektive kravet har en annen karakter. Summen av gode enkeltbidrag må inngå i samme faglige samtale for å fungere kumulativt. Denne målsettingen kan bare oppnås ved at mange enkeltbidrag og mange små diskusjoner blir flettet sammen til en felles faglig vev.
27. I etablerte vitenskapelige miljøer er dette en selvfølge. Fagfolkene på samme område innenfor kjemi, biologi eller historie danner ”invisible colleges” der deltakerne kontinuerlig forholder seg til hverandre. Flyten i de faglige samtalene ivaretas av etablerte tidsskrifter, konferanser og uformelle kontakter. Splittethet er bare et problem når ett og samme tema – f.eks. kaosteori - dukker opp to forskjellige steder i det faglige hierarkiet.
28. På nye fagområder med svake vitenskapelige tradisjoner må selve det faglige samtalesystemet bygges opp. Møter og publikasjoner er en nødvendig, men ikke en tilstrekkelig forutsetning. Skal forskningen fungere som et sosialt felt, med sin egen tiltrekningskraft og sin egen kulturelle kapital, må deltakerne og bidragene i tilstrekkelig høy grad forholde seg til hverandre.
29. Et meningsfullt sosialt felt trenger en grad av tvang, forpliktelse eller nødvendighet for å håndtere de sentrifugale tendenser som alltid er til stede når mennesker møtes.
30. Jeg mener, med Bourdieu, at sosiologien bare kan bli vitenskapelig i streng forstand ved å bryte med vår vanlige, hverdagslige forståelse av samfunnet. Vitenskap forplikter. Siden språket i vesentlig grad konstituerer den sosiale virkelighet, bør bruddet i forståelsen også realiseres språklig.
31. Det betyr ikke å utvikle en komplisert teknisk sjargong, slik f.eks. psykoanalysen har gjort det. Men vi må skape stor nok avstand – kall det Verfremdung eller ostranenie [v]– til å resonnere klart. Vi må trekke oss et skritt tilbake, og granske samfunnet som noe fremmed, for ikke å bli hypnotisert av vår familiære forforståelse.
32. Jeg oppfatter begreper som felt og habitus, kapital og doxa, som gode språklige bidrag til denne fremmedgjøringen. De gjør oss i stand til å snakke om tingene uten å bli slukt av språket.
33. Ved siden av Bourdieu brukes Habermas mye som teoretisk forankring i bibliotekfaglige diskusjoner.. Jeg har alltid vært tiltalt av ideen om en rasjonell samtalesfære med kopling til reell politikk. For femogtredve år siden anmeldte jeg den første norske utgaven av Borgerlig offentlighet. Men jeg er på mange måter enig i Bourdieus kritikk av Habermas. Den tyske filosofen overvurderer samtalens egentyngde.
34. I årene som har gått, har både samfunnsteoretikere (Foucault) og kommunikasjonsforskere avdekket hvor styrt og strukturert den tilsynelatende frie samtale faktisk er. Samtidig har den politiske mobiliseringen av marginaliserte grupper – som også har rettet sitt skyts mot språket - ført til langt større konkret forståelse av språkets hersketeknikker (Berit Ås).
35. Nyfeministene har pekt på den maskuline dominans. Intellektuelle fra sør har pekt på eurosentrismen.
Praksisrettet forskning
36. Det ærverdige Humboldt-universitetet fungerer ikke lenger. I overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn, der kunnskapen selv industrialiseres, får universitetene karakter av kunnskapsbedrifter. I økonomien utgjør tekstproduksjonen en stadig større del av totalproduksjonen. Det er ikke markedet som ”trenger seg inn på universitetet”, men den normale akademiske produksjonen som siver ut og blir en del av markedet.
37. Fordi universitetene rent faktisk blir en del av produksjonsfeltet, underkastes de en økonomisk logikk. Innenfor det offentlige felt får forholdet mellom universitet og stat samme struktur som forholdet mellom leverandør og kunde.
38. Med Bourdieu kan vi si at den statlige forvaltningen av kunnskapsproduksjonen i høyere utdanning blir mer og mer homolog med det kommersielle markedet for kunnskapsprodukter og –tjenester.
39. Helt konkret kommer strukturlikheten til uttrykk i fusjoner (høgskolereformen), akkordsystemer (betaling for studie- og publiseringspoeng), kvalitetssikring på bedrifts- og bransjenivå (kvalitetsreformen, akkreditering) og en gjennomgripende standardisering og markedsutvikling av høyere utdanning i Europa som helhet (Bolognaprosessen). Dette er ikke et byråkratisk påfunn. Høyrebølgen har strukturelle årsaker.
40. Vi ser de samme trendene over hele Europa. Forvaltningsorganene må, som alle andre aktører, tilpasse seg ny teknologi, nye markeder, ny konkurranse og nye produksjonsforhold. I Norge, som ellers i Europa, forrykkes den gamle balansen mellom undervisning og forskning.
41. De høyere utdanningsinstitusjonene utvikler seg til læreanstalter og studentfabrikker, mens forskningen flyttes – eller flykter - til høyere gradsnivåer og frittstående institutter.
42. De tradisjonelle universitetsfag – disipliner som matematikk, biologi, økonomi, sosiologi, språkfag og historie – representerer en velkjent sosial struktur. De er for det første forskningsområder – med sine egne forskere, institutter og fagdebatter. For det andre er de undervisningsfag i skoleverk og høyere utdanning – med sine egne lærere, læremidler og sin egen fagdidaktikk. For det tredje er de anvendte fag – med sine egne fagfolk, produkter og markeder.
43. De ”mellomlange” profesjonsfagene er ikke strukturert på samme måte. De styres mer av praksisfeltets sosiale tradisjoner – og i langt mindre grad av forskningsresultater.
44. Selve den vitenskapelige arbeidsmåten: streng metodikk, fagfellevurdering, åpen og kritisk debatt, tar sikte på å redusere det personlige og tilfeldige element i forskningen. Denne utviklingen har kommet lengst i naturvitenskapene.
45. Innenfor det medisinske feltet fører den nye ”kunnskapsbaserte” medisinen (EBM, evidence-based medicine) til en generalisering og depersonalisering av kunnskap på et overordnet nivå. Det er ikke det enkelte prosjekt, men summen av prosjektene som vurderes. Tilsvarende kunnskapsstrategier er på vei inn i mange andre fagområder – som for eksempel sykepleie, pedagogikk og bibliotekfag.
Undervisning som praksisfelt
46. Forskning er forbundet med avstand. Det å forske betyr å trekke seg noen skritt tilbake fra de dagsaktuelle spørsmålene som preger fagenes hverdag. Forskerne tar så å si ferie fra feltet. De utvikler sine egne samtalesirkler, med konferanser og kurs, artikler og foredrag, bøker og tidsskrifter - som primært trekker til seg andre forskere.
47. Denne differensieringen er både nødvendig og problematisk. Den er nødvendig, fordi vi må spesialisere oss for å gå i dybden. Konsentrert forskningsaktivitet er ikke forenlig med løpende driftsansvar. Straks forskningen løsriver seg fra praksisfeltet, vil den imidlertid utvikle sin egen dynamikk. Forskningens hensikt – sier de fleste – er å bidra til praksisfeltets utvikling. Men faren for frakopling er stor.
48. Humboldt-universitetets ideal var en likestilling mellom forskning og undervisning. På de norske universitetene kom det til uttrykk ved at forskning og undervisning fikk tildelt like mye arbeidstid. Denne 50/50-delingen var knyttet til tanken om en forskningbasert undervisning. Universitetslærerne hadde, kan vi si, undervisningen som sitt umiddelbare praksisfelt.
49. Men universitetene beholdt samtidig et belønningssystem som la stor vekt på forskningspublikasjoner og liten vekt på undervisningsinnsats. I Akademia er det bare forskningsarbeidet som genererer kulturell kapital. Statens spede forsøk på å vektlegge undervisnings-, formidlings- og utviklingsinnsats ved akademiske opprykk slo grundig feil. På universitetene rangerer forskningen høyt over undervisningen på den eneste verdiskala som teller innenfor feltet: akademisk anseelse.
Digital offentlighet
50. Framveksten av blogger og andre sosiale medier er en fase i en teknologisk revolusjon som startet på sekstitallet og som ennå ikke er avsluttet. Den første industrielle revolusjon gjaldt fysisk produksjon og transport: stål og jernbaner, dampskip og tekstiler. Den digitale revolusjonen dreier seg om produksjon og transport av symboler. Det betyr at den direkte berører forskningens innhold og arbeidsformer.
51. I samfunnet som helhet viker den industrielle samfunnsformasjonen for alternative post-industrielle strukturer. Sluttresultatet kan vi bare ane, men konturene av det globale kunnskapssamfunnet begynner å tre fram.
52. Også offentligheten får nye former på grunn av digital teknologi. Det gjelder den brede politiske offentlighet, der tradisjonelle trykte og elektroniske medier strever hardt for å tilpasse seg nye former for innholdsproduksjon og formidling. Og det gjelder de mange lokale og faglige offentlighetene – der blogger, wikier, nettsteder og nettbaserte tidsskrifter senker tersklene for engasjement og deltakelse. Både samtalens innhold og samtalens former er i endring. For å skjønne hva som skjer, må vi gripe innhold og form samtidig.
53. Dette er for øvrig et kjernepunkt i Bourdieus refleksive sosiologi: observer produksjonsprosessene i tillegg til produktet. Det at samtalene blir digitale, gjør at kunnskapens verden forandrer seg.
54. Å sette ord på disse endringsprosessene - uten å forlate praksisfeltet - er en vesentlig utfordring i dag. Sobert empirisk arbeid er en viktig del av forskningen. Men det er også nødvendig å utvikle adekvate begreper – altså begreper som gir empirien struktur og indre liv.
55. Bourdieus sosiologi har i utpreget grad denne dobbeltkarakteren: et intenst forhold til begrepsutvikling og en dyp verdsetting av det faktisk observerte på samme tid. Selv om forskerne gjør sitt, er det likevel praktikerne som har den mest krevende oppgaven. Det er de som må handle effektivt – politisk, faglig og strategisk – ut fra en forståelse som griper det som er vesentlig i dagens utvikling.
56. Skal forskning og praksis forenes, slik jeg og mange har som mål, må forskere og praktikere snakke sammen – dypt, inderlig og lenge. Vi kan ikke regne med at disse samtalene blir den rene idyll. Det var ikke ”enigheten med foregående taler” som preget den borgerlige offentligheten da den brøt gjennom i Europa.
57. De ulike profesjonsfeltene er like motsetningsfylte som andre sosiale felt. Over alt finner vi engasjerte deltakere som kjemper for sine ideelle og materielle interesser. Alle vil styre og ingen vil bli styrt.
58. Det meste jeg kan håpe på, er at deltakerne i denne lekende kampen – det er jo ingen som dør når argumentene svikter - lar seg inspirere av Habermas og Bourdieu. Det betyr å rydde plass for faglige og fagpolitiske samtaler i det offentlige rommet.
59. Makten har vi alltid med oss. Den forsvinner ikke fra jordas overflate, men ”offentlighetens strukturer” i vitenskap og demokratisk politikk kan holde den på en armlengdes avstand.
60. Den saklige debatt og den tvangsfrie samtale er ikke regler, men regulerende ideer. Uansett hvilken vei vi faktisk velger, fortsetter kompassnålen å peke mot nord. Våre offentligheter er i hvert fall delvis autonome felt. Derfor er jeg fortsatt optimist når jeg ser framover. Jeg vet ikke helt hva som var til stede i begynnelsen - men i fortsettelsen var samtalen.