Digital pedagogikk i praksis
Fagdag for lærere ved Kragerø VGS, 30.10.08


Hva er problemet?


Digital pedagogikk i praksis
- et læringsverksted for lærere


Noen aktuelle temaer

  1. Hvordan bør ferdigheter i informasjonssøking og kildekritikk forstås og beskrives?
  2. Hvordan kan vi etablere realistiske målsettinger på dette området?
  3. Hvordan utvikler nettet seg - og spesielt de delene som er relevante for pedagogikk og læring
  4. Hva vet vi om barnas, ungdommens og de voksnes faktiske bruk av nettet.
  5. Hva betyr 3 og 4 for praktisk pedagogikk? Inkluderer bruken av mapper og porteføljer
  6. Hvorfor satser myndighetene så ofte på feilslåtte strategier og ressurser?
  7. Hva kan folk fra praksisfeltet gjøre med 6?

Pedagogisk relevante nettsteder

Globalt

  1. Wikipedia
  2. Google Translate
  3. Google Earth (Wikipedia)
  4. Google Images
  5. Google Web
  6. YouTube
  7. flickr
  8. SlideShare
  9. WordPress- 
  10. Google Docs

Norge


Eksempler


Kommentarer


Triggere


Rapporter


Foredrag



Plinius - om informasjonskompetanse i skolemiljøet


  1. Pedagogikk eller didaktikk på biblioteket - med underliggende lenker
  2. Biblioteket i det digitale skolemiljøet
  3. Brann hos naboen - om NDLA
  4. Mer kunnskap om skolebibliotek
  5. Skolene, PISA og bibliotekene
  6. Platon og Sokrates på biblioteket
Digital pedagogikk 2008-2015
Notater

Kunnskapssamfunnet betyr i praksis at kunnskapen betraktes som en produksjonsfaktor. Det økonomiske blikket skiller seg fra det akademiske - der kunnskapen er en verdi og et gode i seg selv. Det skiller seg også fra det praktiske eller håndverksmessige - der kunnskapen er tradisjonell, erfaringsbasert, overlevert og ofte taus.


For akademikerne betyr profesjonalisering at de “trekkes ned på jorda”. De må oversette det de vet til en eller annen form for produktiv praksis. Begreper som innovasjon, entreprenørskap og verdiøkende tjenester surrer som sinte bier rundt teoretikernes hoder. De dyktigste protetesterer - og vil gjenopprette eliteuniversitetet fra 1950. Der føler de seg hjemme - vi, de eksklusive.


De øvrige saboterer: fortsetter som før, men med nye, kreative merkelapper.


Produktive praktikere


Praktikerne må fortsette å levere produktiv kunnskap. De kan ikke overta de ledige plassene i himmelen. Det nye er at praksiskunnskapen får en mer akademisk form. Den tause kunnskapen blir begrepsfestet og formulert som handlingsregler (prosedyrer). Kunnskapens gehalt blir testet. Det som kalles taus kunnskap kan også være taus uvitenhet.


Konfliktene i kunnskapsfeltet dreier seg både om maktposisjonene innenfor feltet - f.eks. universitet versus høyskole - og om de underliggende begrepene og verdiskalaene. Spillet må beskrives. Hva er vitenskap? Hva er forskning? Hva er forskjellen på teori og praksis? Hva slags forhold ønsker vi - og hvem er vi? - mellom forskning og utvikling, mellom forskning og undervisning, mellom utvikling og undervisning og forskning og produksjon?


Her kjempes det innbitt om generelle begreper og allmenne argumenter. Men dette er en kunnskapspolitisk - ikke en kunnskapsteoretisk eller filosofisk debatt. Energien kommer fra konkrete gruppeinteresser. Hver enkelt profesjon kjemper for sin egen framtid - og for en overordnet struktur som gir “vår egen stamme” et maksimum av makt, ære, penger og innflytelse.


Papiret: et marginalt medium


kjemi.jpgNorge står i dag ve starten av en spennende - og turbulent - overgang fra trykte til digitale arbeidsformer i skole og høyere utdanning.


Disse prosessene tar lang tid. De begynte på slutten av nittitallet og vil sikkert vare fram mot 2020 - og kanskje lenger. Vi vet ikke hvor omfattende dette hamskiftet kommer til å bli. Det vi med sikkerhet kan si, er at framtidas utdanningsinstitusjoner - barnehager, skoler, universitet og høgskoler - kommer til å bli dypt preget av digitale læringsressurser og arbeidsformer.


Papiret og lærebøkene vil sikkert ikke forsvinne for godt - men den trykte boka kan bli et marginalt medium i svært mange fag og sammenhenger.

På nittitallet gikk utviklingen av elæring sakte fordi teknologien var for langsom og komplisert for bred, rutinemessig bruk. I dag er den teknologiske infrastrukturen kommet på plass. Nå bremses prosessene av manglende ferdigheter hos lærerne og manglende forståelse i organisasjonene. Begge er bundet til fortidas praksis og fortidas begrepsmodeller.


De store lærebokforlagene ønsker å knekke Norsk digital læringsarena (NDLA) i starten - for å beskytte den gamle lærebokmodellen mot konkurranse.


Den norske forleggerforening (DnF) har i rasende fart fått laget en rapport der konsulentfirmaet Econ Pöyry - tidligere kjent som Econ - “analyserer” den nye konkurrenten. Men konklusjonene var gitt på forhånd. Dette er et rent bestillingsverk. Econ fikk to uker på å sable ned en gruppe innovative lærere som prøver å utvikle læremidler for en digital skole. Jeg støtter Espen Andersens meget kritiske vurdering av rapporten - og føyer til en mer allmenn vurdering av dette markedet.


Hvem eier skolen?


De offentlige utdanningsinstitusjonene har en innebygd konservatisme når det gjelder arbeidsformene. Lærerne betrakter skoler, høgskoler og universitet som “sin eiendom” - og ønsker ikke å dele makten med andre interessegrupper. Det gjelder å holde både brukerne - det vil si elever og studenter; sekundærbrukerne - det vil si foreldre, arbeidsgivere og de organiserte profesjonene; og ikke minst den store, stygge staten - det vil si departementer og direktorater, på armlengdes avstand.


Den viktigste begrunnelsen for dette “lokale selvstyret” er av faglig art. Lærerne krever en profesjonell autonomi. De tar ansvar for det faglige og pedagogiske tilbudet ligger på et høyt nivå - og må til gjengjelde være herrer i eget hus.


Denne sosiale kontrakten fungerer rimelig greit under stabile ytre forhold. Den tillater langsomme reformer, i takt med generasjonenes naturlige veksling. En gjennomsnittlig sannhet varer jo, i følge Ibsen, omtrent tretti år. Den virker som en hemsko når det ytre miljøet forandrer seg raskt og grunnleggende.


Endringstakten blir for lav - noe som fører til at avstanden mellom lærernes og brukernes praksiser vokser. Utdanningene bremser mer enn de dytter.

Det som til syvende og sist vil bestemme utviklingen, er hverken teknologien eller de politiske beslutningene, men den pedagogiske nytten vi kan oppnå ved å arbeide digitalt. Mange lærere tror de driver med elæring hvis de lar elevene hente informasjon på Internett. Mange forelesere tror de er digitale hvis de overfører sine lysark til Powerpoint - og forøvrig fortsetter som før. Men da forveksler de teknologi med pedagogikk.


En ny læringsøkologi


Elæring - eller digital pedagogikk - er en vesentlig annerledes undervisnings- og læringsform enn den tradisjonelle. Treenigheten klasse, bok og tavle erstattes av et bredt spektrum av læringsaktiviteter som tar digital kommunikasjon og ressursrikdom som en selvfølge. Kall det gjerne en ny læringsøkologi.


I et digitalt læringsmiljø har dialoger og debatter, foredrag og fargestifter, samtaler og blanke ark en like naturlig plass som epost, Wikipedia, blogger, Google, kunstutstillinger, digitale fortellinger, simuleringer av solformørkelser, statistikkbanker og hva hjertet ellers måtte begjære av medier, verktøy og ressurser.


Lærebøkene minner om fagtidsskriftene: nyttige samlinger - mellom to permer - av et variert stoff for samme målgruppe. Når ressursene foreligger digitalt, er det ikke lenger materielle grunner til å samle dem på samme måte. Det nye markedet dreier seg om mindre enheter - artikler og digitale læringsobjekter - som kan opptre i mange ulike sammenhenger (a la ikoniske fotografier - som flagget på Iwo Jima).


Gratis for sluttbruker


For å fungere optimalt i et digitalt læringsmiljø, må disse mindre omfattende tekstobjektene være tilgjengelige for lenking (uten betalingssperrer) og for videre bearbeiding (gjenbruk). De må altså være gratis tilgjengelige for sluttbrukerne - slik fagartikler på papir fortsatt er.

NDLA-undersøkelse, 22-23. mai 2008


Dette er ikke et økonomisk eller juridisk, men et pedagogisk argument. Betalingsordninger på læringsmarkedet må vurderes ut fra deres pedagogiske virkninger. NDLA tenker pedagogikk mens forlagene tenker profitt.


NDLA og Goliat


Den tradisjonelle forlagstankegangen vil tape i det lange løp. Men den kan forsinke og ødelegge mye for elevene, lærerne, skolen og den norske kunnskapsøkonomien i det korte løp.


Jeg sier ikke at politikerne skal kjøpe NDLAs argumenter framfor forlagenes. Men de skal ta seg bryet med å studere saksfeltet - eller sette sin beste rådgivere til å undersøke hva som foregår. Jeg er trygg på at NDLA tenker riktig - men aksepterer at alle må undersøke og vurdere dette på egen hånd.

At NDLA, som først fikk startsignal i mai, allerede er evaluert to ganger, viser hvor mye motstand initiativet møter. Den svenske vurderingen fra Metamatrix // Interfolio - Värdering av Nasjonal digital læringsarena, som ble publisert 4. oktober, ga imidlertid NDLA en god karakter.

Saklig debatt er til gode for alle parter - på lang sikt. Den borgerlige offentligheten dreier seg ikke om egeninteresse, men om fellesinteresse. Kjappe bestillingsverk for en bestemt interessegruppe fortjener ikke den samme velviljen.


Særinteressene har rett til å mobilisere. Men la dem ikke dekke seg bak hensynet til allmennheten. I de store lærebokforlagene har Børsen - for ikke å si Børsa - forlengst erstattet Katedralen.


Utfordrerne skal skytes ned før de rekker å vise hva de duger til.

Venle Vik. Nasjonal digital læringsarena - et paradigmeskifte?


Utdanningsportalene


I elæringsfeltet vrimler det av aktører, tiltak og kryssende interesser. Det er normalt i oppstartfaser. Men behovet for strategisk ledelse og fokusert debatt - basert på faglig kunnskap og argumentasjon - er nå blitt akutt. Det er viktig å prøve. Det er lov å feile. Men det er avgjørende for organisasjonene at de lærer av sine feil.


Jeg sier dette på bakgrunn av møtet om digitale læringsressurser 9. 11. 2007.Vi trenger noen foreløpige konklusjoner. Det forutsetter en vilje til å lære hos de som bevilger penger til elæring.


De færreste organisasjoner liker å lære. Det er lettere å fortsette som før: same procedure as last year. Men markedet tvinger dem til å lære - eller forlate arenaen.


Statlige og kommunale organer blir ikke korrigert på samme måte. Lederne i det offentlige er mer opptatt av politikerne, som gir dem makt og penger, enn av brukerne, som maser om flere og bedre tjenester uten å betale for dem.


Organene durer videre uten frykt - for hvem kan klare å nedlegge en offentlig virksomhet når den først er opprettet? Arbeidsplassene må bevares - det er fagforeninger og distriktspolitikere skjønt enige om.


I teorien skal brukerne, dersom de ønsker forandringer, henvende seg til politikerne - som formidler ønskene til de offentlige organene. Men denne modellen - den indirekte brukerstyring - fungerer bare under enkle og oversiktlige forhold.


Jo mer kunnskapsbasert samfunnet blir, jo vanskeligere blir det å påvirke de offentlige tjenestene. Fagbyråkratene kan vise til sin overlegne faglige innsikt - og amatørene på utsida ser beskjemmet ned. De mestrer jo ikke de faglige diskursene.


Nyttige eksperimenter


I rolige tider er ikke det så farlig. Gårsdagens arbeidsformer fungerer fortsatt så noenlunde. Resten kan løses ved langsomme tilpassinger.


Dersom tidene skifter og vinden snur, er det langt mer risikabelt å fortsette som før.


Jeg betrakter de store norske læringsportalene - Utdanning.no og Skolenettet - som eksperimenter. De er - ser det nå ut til - experiments that failed. Brukerne uteblir.


Med slike resultater ville en privat virksomhet stoppet hele eksperimentet - eller foretatt vesentlige endringer i strategi og styringsform. Men Staten er lite endringsvillig. I 2005 gjorde riktignok KD et forsøk på å få portalene til å samarbeide, ved å opprette samarbeidsutvalget SANU. Der skulle de konkurrerende parter komme til enighet ved å prate sammen. Det fungerte ikke - pussig nok.

Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen / samme feilen om og om og om igjen!

Norge er på vei mot kunnskapssamfunnet. De som forsøker å styre denne prosessen, har vokst opp i det stabile, sen-industrielle Norge. Der har de lært seg spillets regler.


Men nå skifter både spill og bane. Det globale, datadrevne kunnskapssamfunnet er ikke en forstørret og forbedret utgave av velferdsstaten. Skal staten opptre som kunnskapsaktør, må den lære å operere under nye betingelser.


Åpne utdanningsressurser


Open educational resources are educational materials and resources offered freely and openly for anyone to use and under some licenses to re-mix, improve and redistribute. Open educational resources include:


Oslo 29.10.08.
Tord Høivik